Hagens statsgrunn

Å høre Carl I. Hagen advare mot apartheid i raseri mot samene, er som å høre Sigurd Allern advare mot diktatur.

NÅR stortingsrepresentant Carl I. Hagen bruker Dagbladets debattsider til å sable ned et stortingsvedtak bør han få debatt. Den bør også komme fordi han han blander skjønn og fakta i viktige spørsmål rundt statens grunn i Finnmark. Når Odelstinget nå skal vedta den nye forvaltningsloven for den til staten grunnboksførte delen av Norge som ligger i Finnmark, rundt regnet 30.000 kvadratkilometer, eller ca. 10 prosent av landets samlede areal - da handler det om en lov, ikke om en «særlov» slik Hagen gir inntrykk av. Og det er en lov der man søker å greie ut om rettigheter, ikke om «særrettigheter». «Særrettighet» er ingen juridisk term, og begrepet brukes ikke av lovgiver - heller ikke av representanten Hagen når han opptrer i slik egenskap - selv om det ellers forekommer jevnlig som uttrykk for en følelsesmessig reaksjon. Det kan tenkes brukt i et tilfelle der en oppsitters rett til laksefiske måtte ergre, la oss si, tilreisende bergensere. Her kan oppsitteren ha en rettighet som lar ham kaste sin flue på bedre vilkår enn fiskerne fra Bergen. At våre vestenfjellske venner hytter med neven og kaller det en «særrettighet», vil ikke være annet enn en fortørnet der-og-da ytring som de sikkert vil vite å le av på senere tidspunkt. Uansett advarer Hagen sterkt mot den nye lovens virkning, da den visstnok vil medføre at «samene skal få boltre seg som om naturen er deres egen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET HAN HER kaller «naturen» er fast grunn som ikke ble matrikkelført før på 1980-tallet, og da under Statskog som fikk hjemmel som eier. Grunnlaget for Hagens bruk av ordet «naturen» er likevel en kongelig resolusjon av 27. mai 1775, kjent som «jordutvisningsresolusjonen». Men i følge professor Sverre Tønnesens doktoravhandling fra 1973 - «Retten til jord i Finnmark» (Universitetsforlaget, 1972) - har vi ikke å gjøre med Guds frie natur i Finnmark. Det handler om noe så bastant som statens grunn. Om det var bernsdorffene som sto bak denne resolusjonen vites ikke (kongen, Christian VII, var sjelden helt i form), men den juridiske tenkning var uansett forankret i romerretten. De gamle romerne kjente nomadisk bruk av jorden, men de anerkjente den ikke som grunnlag for hevd og rett. Jordutvisningsresolusjonen av 1775 forstår dermed «eiendom» som meningsbærende bare i forbindelse med fast bruk, og selv ordet «bufe» omfattet i lovteknisk forstand bare slikt som sauer, kyr og geiter - ikke reinsdyr.

At en gammel tysk tolkning av enda eldre romersk rett nå forlates av Odelstinget, betyr ikke at naturen fra nå av tilhører samene, men at alders tids nomadisk bruk gir rettigheter.

OG MED TANKE på en formulering som «boltre seg som om naturen er deres egen», kan man være slem og minne om at Carl I. Hagen i 2003 kjøpte en såkalt vaktmesterbolig på 300 kvadratmeter på Kalvetangen i Vestfold. Til VG uttalte han 5/10 samme år: «Vi har vært på utkikk etter et hus med sjøutsikt, kveldssol og strandlinje. Vi har sett en god stund i avisene før vi fant dette».

Her kan det dreie seg om en freudiansk forsnakkelse, for Hagens eiendom har ikke strandlinje, selv om han så langt har klart å hindre allmennheten i å anlegge natursti i et vernet, 40 meter bredt belte som skiller hans eiendom fra stranden. Kanskje fordi han ønsker å «boltre seg som om naturen var hans egen», hva vet jeg. Til NRK uttalte Hagen i forbindelse med ervervet blant mye annet at han var «lei av å bli fremstilt som en kjeltring». Men hvis Carl I. Hagen virkelig ønsker å komme på god fot med det kristenfolket han frir så heftig til nå før valget, vil det nok ha sterkere virkning om han kunne si at han er lei av å fremstille andre som kjeltringer. (Geroge W. Bush vet alt om dette. Han sa aldri et vondt ord om noen som helst. Det er sånt man har en partiorganisasjon til).

DESVERRE GÅR Fremskrittspartiets formann lenger enn som så i sin artikkel Han skriver at «samene har fått sitt eget folkevalgte organ med nettooverføringer av skattepenger hinsides det samene selv bidrar med til statskassen». Til det er å si at selv om bare SV kan måle seg med Fremskrittspartiet når det gjelder utvinning av oljepenger fra den samme statskassen, har Hagen tydeligvis klart å påføre disse verdiene en klausul der det heter «tilfaller ikke samer». De fleste formål ønsker han gjennomgående tilgodesett med «oljepenger» - vår felles lottogevinst som spruter opp fra havbunnen, mens samene, de sniker til seg av det vi har tjent i vårt ansikts sved - de er frekke nok til å bruke «skattepenger». Hvordan Hagen kan se forkjell på «oljepenger» og «skattepenger», det vet ingen, men dette er en uredelig måte å argumentere på. Og det er heller ikke det mest uredelige i Hagens innlegg. For han skriver: «Samer skal ha rettigheter til land og vann i Finnmark ikke-samer kan se langt etter. Apartheid, med andre ord».

DA SØRAFRIKANERENE Eschel Rhoodie kom med boken «The Real Information Scandal» i 1983, var det mange i Fremskrittspartiet som syntes han burde holdt tåta. Der hevdet Rhoodie ganske uoppfordret at apartheid-regimet i Sør-Afrika - apartheid-apartheid, med andre ord - ga Anders Langes parti pengestøtte på rundt 400.000 kroner i forkant av valget i 1973. Partiet fikk fire plasser på Stortinget, og en av dem tilfalt Carl I. Hagen da Anders Lange døde i 1974. Konfrontert med dette sier Hagen alltid at han ikke kjenner noe til at han skal ha kommet inn i politikken fordi myndighetene i Sør-Afrika oppfattet ham som positivt innstilt overfor apartheid. Det naturlige - og det Hagen forlanger av alle på venstresiden med en ubekvem fortid - er at man setter himmel og jord i bevegelse for å komme til bunns i slike påstander. At man stiller seg selv spørsmålet om hvordan man kunne havne på galeien, og hva man kan gjøre for å advare fremtidige generasjoner mot lignende feiltrinn. Men Carl I. Hagen nøyer seg som Pål Steigan og Sigrud Allern med å si noe sånt som at «muligens kan det ha kommet et brev om det der, men jeg åpnet ikke konvolutten». Inntil han tar mot til seg og åpner den, slik at han kan svare noe annet og mer enn bare at han «ikke kjenner til» dette, får han veie sin ord litt bedre enn han nå gjør. Å høre Carl I. Hagen advare mot apartheid, er som å høre Sigurd Allern advare mot diktatur. Å høre Hagen bære seg over samene, derimot - det er som, vel, å høre Hagen bære seg over samene.