Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hagens verdier

CARL I. HAGEN

framstiller seg som de kristne verdienes forsvarer. I en debattartikkel forsøker han å overbevise leserne om partiets fortreffelighet i forvaltningen av vår kristne kulturelle arv, samtidig som han understreker min manglende kompetanse når det gjelder disse spørsmålene. Hagen gjør blant annet et poeng av at jeg ikke kan skjelne mellom kristne verdier og det kristne trosgrunnlaget. Denne kritikken kommer altså fra en som uten tvil har stått for et av de groveste tilfellene de siste årene der nettopp religion og politikk er sauset sammen.

Når en person sier «Jeg er kristen» eller «vi kristne» vil det i dag bli forstått som bekjennelse. Det er tiår siden konservative kristne med Grunnloven i hånden sa «vi kristne» og mente oss som «kristent» samfunn. Dersom det er dette Hagen sikter til med sine ord i den famøse talen i Bergen, ligner han en fundamentalistisk indremisjonsfigur fra mellomkrigstida. Ikke minst på grunn av sted og henvisning, nemlig Jesu ord, kan hans ordbruk vanskelig tolkes som annet enn en bekjennelse, som vendes mot andre mennesker i en politisk hensikt. Dette var et så sterkt misbruk av kristendommen at ledere fra de fleste trossamfunn tok avstand fra talen. Dersom Hagen med «vi kristne» bare sikter til en beskrivelse av vårt samfunn, kan han umulig ha fått med seg den sekulariserte samfunnsutviklingen og ironisk nok; det flerkulturelle samfunnet.

Carl I. Hagen gjør tro til en privatsak. Knapt noen kirke- og frikirkeledere vil være enig med ham i det, men når Hagen definerer kristendom skjer det etter hans egen politiske nese. Slik det skjedde 2. mars 1985. Da skrev han en helsides artikkel i avisa Vårt Land om Frp. og Bibelen. Her plasserer han bokstavelig talt Jesu lære rett inn i Frp's partiprogram. Det er morsom teologi, men skremmende politisk tenkning.

JO MER JEG LESER

Hagens artikkel, jo mer usikker blir jeg på om hvor godt han kjenner til vår egen kristne kulturelle arv. Hadde han kjent til Hans Nielsen Hauge, Gisle Johnson, opprettelsen av MF, Calmeyergatemøtet og kulturkampene med kulturradikalerne, ville han neppe hatt tilstrekkelig frekkhet til å snakke så entydig om denne arven. Med litt kjennskap til denne motsetningsfylte historien, får man tvert imot både erfaring og lærdom nok til å kunne forholde seg til dagens utfordringer på en annen måte enn Hagen. Stridighetene omkring norsk kristenfundamentalisme, førte riktignok ikke til terror, men de var så nådeløse at mangfoldige mennesker ble ødelagt.

Med sin retorikk der han blander bekjennelsens ord med politikkens våpen, river Carl I. Hagen ned det arbeidet en rekke mennesker og institusjoner forsøker å bygge opp - et arbeid som baserer seg nettopp på vår kulturelle arv.

Ingen er uenig at politisk religøs fundamentalisme må bekjempes. Her løper Hagen gjennom åpne dører. Hans taktikk er derfor enkel: Det gjelder å rope høyest og å sjalte ut hukommelsen, den om vår egen kulturelle arv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media