Hagerup - Gauguin tilbake igjen

I to bøker i begynnelsen av 1950-åra, «Så rart» og «Lille persille», gled Inger Hagerup og Paul René Gauguin plutselig sammen som i symbiose.

Dikteren slapp seg løs, og billedkunstneren ikke mindre. I ord og strek og farger lekte de seg inn i en nonsensfornuftig vidunderlig verden – for barn, som det het. Men ikke minst var det vel barnet i seg selv de foldet ut. De to bøkene fornyet en eldgammel litterær genre: barnerimet. De fikk mange etterfølgere, - og om ikke etterliknere, så iallfall inspirert av dem.

Nå, tyve år etter, er de endelig seg selv tilbake med et opus 3. Og sannelig har tiden runnet: Selv i barnerim, og selv fra Inger Hagerup, rimes der slett ikke!

Jeg tror jo heller ikke alle barn, eller nødvendigvis, vil savne den gjenkjennelige reglerytmen og de huskelige rimene. Allikevel har disse ting å gjøre med den helt opprinnelige språkopplevelsen: vi vil så gjerne starte med den følelsen at ord kan bindes, settes på plass og finnes igjen på den samme plassen.

Skjønt dette tør jeg ikke uttale meg så skråsikkert om. Selve situasjonen er i disse tingene så gjenkjennelig, og ordleken så nær, at de sikkert likevel vil slå inn. Og hvis ikke, vil iallfall gleden vekkes ved den smittende begeistring som foreldrene kommer til å lese dem høyt med, - de foreldre, nemlig, som var barn da de forrige bøkene kom. Iallfall er det aldrende barn i anmelderen selv sterkt på linje med dikterens ditto. – Her er ellers så pass få tekster, at jeg bare tør sitere en av dem. Jeg velger den om mauren:

Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større en deg selv
kanskje?

Om Gauguins illustrasjoner burde en kunstkritiker fått uttale seg. Han er dikterens jevnbyrde i sin fabulering, han leker seg i den grad at ofte diktene virker som illustrasjoner til illustrasjonene. Mange av disse tingene ville jeg gjerne hatt i stort format på veggen, og ikke bare på et barneværelse heller!