Haider og Tysklands uløste fortid

«Skal Europa binde an med de brune trusler, må man spørre om grunnen til oppslutningen om Haider.»

Da fjernsynsbildene fra Helteplassen i Wien ble formidlet til fjernsynsskjermene i de tusen hjem, var det lett å bli revet med. Endelig samlet det østerrikske folk seg i en protest mot Jörg Haider og hans populistiske høyreekstremisme. Liknende demonstrasjoner, men av mindre omfang, fant sted i de fleste hovedsteder i Europa.

Man må ha isvann i blodet for ikke å klappe i hendene. Men i Ibsens hjemland burde det være rom for en forsiktig skepsis til massebevegelser. Noen må ta sjansen på å bli utpekt til En folkefiende.

Det kan være på sin plass å minne om hva Friedrich von Schiller, den store skalden fra massehysteriets hjemland Tyskland, sa om slike mobiliseringers farer: «Ethvert menneske er som individ passelig forstandig og rimelig, men som medlem av en masse blir han en dåre.» Tanken er blitt utdypet av nobelpristageren Elias Canetti i hans verk «Masse og Makt» (Solum Forlag 1995).

Skal Europa binde an med de brune trusler, må man spørre om grunnen til oppslutningen om Haider. Den er ikke bare levende i Østerrike, men en gallup har avslørt at hver 4. tyske statsborger sympatiserer med hans bevegelse.

En av grunnene til dette kan være det som i den tyske debatten er blitt kalt informasjonsunderskuddet (Informationsdefizit). Det er et kapittel av den tyske etterkrigshistorie som ikke er blitt gjenstand for intellektuell og historisk bearbeidelse, den såkalt uløste fortiden (unbewältigte Vergangenheit). Det er et tema som fortsatt er tabubelagt, selv i Tyskland, og gjelder utdrivelsen av den tyske befolkning fra store deler av Øst- og Sentral-Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den første utdrivelsen fant sted i nazistisk regi da den tysktalende befolkning i Baltikum ble fordrevet i forståelse med Sovjetunionen. Dette brutale kapittel fra delingen av de baltiske stater og Polen er velkjent. Informasjonsunderskuddet gjelder utdrivelsen som fant sted mellom 1945 og 1948.

Satayanas ofte siterte påminnelse om at den som glemmer sin historie er dømt til å gjenoppleve den, har en allmenngyldighet som for ofte blir oversett når det gjelder historiens store tapere. Det er de seirende som skriver historien, og det skal stor selvbeherskelse til for ikke å gjenta det romerske ordtaket «forbannet være de beseirede», spesielt når det gjelder det beseirede Nazi-Tyskland.

Det står ikke noen hard strid om de kjølige tall. Over 20 millioner tyskere ble i den skjebnesvangre treårsperiode etter den allierte seier drevet bort fra områder de hadde hatt som hjemstavn i mange hundre år. Av disse omkom nærmere 3 millioner. Dette er et dårligere dokumentert tall.

Men det avgjørende faktum er at de fordrevne ble gjenstand for en behandling som må betraktes som folkemord. Tallene fremgår av en av Tysklands bestselgere, som nettopp er kommet i sitt syvende opplag: « Schwarzbuch der Vertreibung 1945 bis 1948. Das letzte Kapitel unbewältigter Vergangenheit» ({lsquo}Svarteboken om utdrivelsen 1945 til 1948, siste kapittel i den uløste fortid'). Tittelen er trolig en parafrase over « Das Schwarzbuch des Kommunismus. Unterdrückung, Verbrechen und Terror» ({lsquo}Kommunismens svartebok. Undertrykkelse, forbrytelse og terror', 1997). Den svartebok vi skal se nærmere på, er skrevet av sudettyskeren Heinz Nawratil.

Nawratil er en kjent menneskerettighetsforkjemper. Han skriver med stort engasjement, men også med stor bitterhet og med en politisk snert som vil falle mange tungt for brystet. Men han presenterer en rekke ubestridelige fakta med tysk grundighet.

Nawratil nøyer seg ikke med de kalde fakta. På samme måte som Daniel Jonah Goldhagen («Hitler's willing executioners», 1996) utnytter han både enkeltskjebner, tidfestede pogromer (mot tyskere) og statistikk på en særdeles talentfull måte.

Både Arnulf Øverland og Eli Wiesel har minnet oss om at vi ikke har lov til å glemme. For å understreke betydningen av dette siterer Nawratil Hitler, som som et apropos til sine folkemordplaner uttalte: «Hvem snakker i dag om folkemordet på armenerne?» Han regnet med andre ord med at ingen ville snakke om folkemordet på jødene etter 50 år. Her tok han heldigvis grundig feil.

Haider-fenomenet minner oss om at vi ikke må tåle så inderlig vel den urett som rammet mange uskyldige tyskere i den nære etterkrigstid. Det er i dag etterkommere av de fordrevne som nå forlanger at også deres foreldres skjebne blir prøvet for historiens høyesterett.

I den tsjekkiske bevissthet vekker navnet Terezin (Theresienstadt) en særlig gru. Selv om det ikke var en tilintetgjørelsesleir i egentlig forstand, var det likevel en dødsleir hvor et stort antall tsjekkiske jøder, intellektuelle og motstandsfolk døde under de forferdeligste prøvelser.

Det gjør derfor sterkt inntrykk når Nawratil forteller om den tysk-slovakiske jøde Müller, som døde i Terezin i slutten av 1945. Han led den vanlige Lagertod (konsentrasjonsleirdød): av sult, mishandling og manglende legetilsyn.

Terezin var imidlertid ikke lenger under SS-ledelse, men tsjekkisk. Utfra hevnens ubønnhørlige logikk trådte de tsjekkiske tyskere i 1945 i jødenes sted. Istedenfor jødestjernen måtte de bære hvite armbind med bokstaven N, «nemec», det vil si tysker. De ble nektet adgang til offentlige transportmidler, og mange av dem havnet før den endelige utdrivelse i Terezin. Dette rammet også tsjekkisk-tyske jøder og motstandsfolk som hadde risikert livet i kampen mot nazismen. Mange av dem som havnet i Terezin hadde utvilsomt stått på den gale siden. Men det gjaldt ikke flertallet, som også omfattet barn og halvvoksne.

I 1945 skulle man ikke bare ha en usedvanlig rak rygg, men også et helt uomtvistelig rent rulleblad for å reise noen kritikk mot behandlingen av de slagne tyskere og deres medløpere. Det var derfor langt mellom kritikerne av hevnlystens mange heslige former. En som trygt kunne ta ordet var Bertrand Russel, som i et leserbrev i The Times 19. oktober 1945 skrev følgende: «I Øst-Europa driver noen av våre allierte nå en massedeportasjon i et uhørt omfang. Man har åpenbart til hensikt å utrydde flere millioner tyskere.»

Tanken var ikke fremmed for samtiden. I USA ble det allerede i 1941 slått til lyd for massesterilisering av tyskere (T.N. Kaufman: «Germany Must Perish», Newark N.J. 1941). USAs finansminister Morgenthau jr. var ikke fremmed for tanken om en fullstendig tilintetgjørelse av Tyskland.

Noen av de første til å kritisere behandlingen av tyskerne, var de som tidligere hadde advart mot nasjonalsosialismen, som den britiske forleggeren Victor Gollancz. Den britiske journalisten Rhona Churchill skrev i sin reportasje fra Tsjekkoslovakia følgende i Daily Mail 6.8.45: «Over hele landet blir det innrettet konsentrasjonsleire for tyskere. Man arresterer folk uten hensyn mens de venter på visum til Tyskland. Selv jøder og motstandsfolk som nylig er satt fri fra SS' konsentrasjonsleire kan ikke føle seg trygge.»

Vi har nylig vært vitne til hvilken råskap krig og etniske motsetninger kan utløse. Vi kan i dag ikke nøye oss med å fastslå som den romerske dramatiker Plautus Titus Macchius gjorde tre århundrer før Kristus, at menneskene oppfører seg som ulver mot hverandre (Lupus est homo homine). Vi krever ikke bare rettsinstanser og Nürnberg-domstoler, men må også kjempe mot fortielsene. Historien har vist at de store, kollektive tragedier følger kulturene som lik i lasten om de ikke gjøres til gjenstand for åpen og kritisk debatt.