Haier og husmenn i hovedstaden

Mens Trondheims sosial- og boligpolitikere har avvikla bruken av private hospitser, har deres kolleger i hovedstaden sendt flere og flere husløse til hospitser der menneskefornedrelsen er satt i system.

På 1990-tallet har ulike byråd i Oslo nedlagt nær 200 plasser i kommunens bo- og omsorgstiltak for bostedsløse med rusproblemer. Dette har utvida det private hospitsmarkedet, til glede for et titall profitører som dominerer denne aller mest privatiserte del av hovedstadens omsorgssektor.

Vi som det siste året har jobba i Kommuneforbundets hospitsgruppe, satte oss fore å se nærmere på pengestrømmen som går til hospitsenes bankkonti, fra kommunekassene i Oslo og noen av nabokommunene. Denne pengeflommen har tidligere sluppet unna kritisk søkelys, selv om Oslo alene betalte over 60 millioner kroner til private hospitseiere i fjor.

Noe av det viktigse vi har funnet, kan oppsummeres i fire punkter:

For det første kaster hospitsdrift mye mer av seg enn utleie av hybler til dagens høye markedspris. Ved å sammenlikne med hybelutleie til markedspris og trekke fra lønn og andre ekstrautgifter ved hospitsdrift, har vi funnet hvor stor ekstrafortjenesten er. Denne merfortjenesten utgjør den særskilte hospitsprofitten. Noen få personer - med familier - som eier eller står bak 11 av Oslos hospitser, vil i 1999 innkassere nær 17 millioner i slik særskilt hospitsprofitt. Disse rike personene er Oslos største sosialhjelpsmottakere. Sosialkontorene gir dem i år 17 millioner mer i ren nettoinntekt enn det de ville tjent ved å leie ut hyblene de eier, til en månedsleie på 4000- 4500 kroner.

Den største enkeltprofitøren blant dem, Lars Heffermehl, som i år innkasserer drøyt 4,7 millioner av den særskilte hospitsprofitten, sier han er opptatt av ro og orden. Ett av hospitsene hans sender beboerliste til politiet hver uke.

For det andre har vi fått se at husmannsvilkår for de ansatte er en forutsetning for den høye ekstrafortjenesten i denne privatiserte omsorgen. Nevnte hospitseier forteller at han har heldøgns bemanning på hospitsene, selv om det bare er en ansatt på hvert sted! Arbeidstakere andre steder har fortalt oss om arbeidstidsordninger hinsides det lovlige. En bestyrer innrømmer at det forekommer sammenhengende skift som varer over 60 timer. Opplysningene om hva som betales i lønn varierer, men overalt er tarifflønn et ukjent begrep. Det forekommer helkontinuerlig skiftarbeid med timelønn på under 50 kroner.

For det tredje er det flere som forteller om svart arbeid. Hospitsbeboere har forklart at de i 1998 utførte vedlikeholdsarbeid for eieren og fikk betalt gjennom reduksjon av den egenandelen de måtte betale i tillegg til det hospitseieren fikk fra sosialkontoret. Bestyreren på ett av de mest veldrevne private hospitsene benekter at det drives svart arbeid hos han. Men, sier han, « vi har en to- tre stykker som vi lar gjøre noen småjobber innimellom. Det betales skatt for dem, for jeg betaler dem av min egen lønn. De får noe å henge fingra i, sosialkontorene er bare glade for det ». Det kan være flere enn meg som lurer på om alle sosialkontorene er enige med han.

For det fjerde drives det varierte former for bissnis som er egna til å skape undring. Hva skal en si om hospitset som gjennom hele 1990-tallet har drevet med ca. 40 døgnovernattingsplasser, men har bokført lønnsutgifter i 1991 og 1998 med henholdsvis 3016 kroner og 157552 kroner, og ingen for 1992- 1997? I fjor betalte selskapet skatt for første gang. Skatten utgjorde da beskjedne 1,5 prosent av et driftsresultat på 2,5 millioner kroner. Eller hva skal en si om en annen hospitsbedrift der revisoren resignerte og skrev følgende til generalforsamlingen: « Jeg har forsøkt å revidere årsoppgjøret for Uball AS for 1993. (...) Selskapets interne kontroll har gjennom året vært mangelfull på en rekke vesentlige punkter. Dette har medført at jeg ikke har kunnet gjennomføre de revisjonshandlinger som jeg har ansett nødvendige for å bekrefte at årsoppgjøret ikke inneholder vesentlige feil eller mangler .» Revisor kunne derfor ikke uttale seg om hvorvidt årsoppgjøret « er gjort opp i samsvar med aksjelovens bestemmelser og god regnskapsskikk ».

Men det er ikke alle merkverdighetene som handler om profitt. Den rikeste blant hospitseierne ansatte i fjor den lokale statskirkepresten på timelønn for at han skulle drive sjelesorg blant de medlemmene av menigheten hans som bodde på hospitset. Presten, som forteller at han fikk høy avlønning, vil ikke si hvor mye han tjente på å ha en slik ekstrajobb midt i egen menighet. Han har vært kommunalpolitiker for Ap i mange år og har nå forlatt sitt kirkelige embete og blitt rådgiver hos byrådet i Oslo.

Hovedstadens hospitseiere som er næringsdrivende innen hotell- og døgnovernatting, har av en eller annen grunn ikke slutta seg til Reiselivsbedriftenes Landsforening. Men nå er de likevel blitt organisert. Etter iherdig påtrykk og initiativ fra Høyre-byrådet dannet de i fjor høst ny bransjeforening, Foreningen Oslo Døgnutleie . Stiftelsesmøtet holdt de i Rådhuset, i et lokale som var stilt velvillig til rådighet nettopp av Høyre-byrådet. Flere av foreningens medlemmer har beskrevet byrådens iherdige hjelpsomhet, som ikke begrenser seg til å skaffe møterom.

Da kommunens egen Oppsøkende tjeneste i mai 1998 leverte en kritisk rapport om overgrep ved de private hospitsene, nedsatte byrådet en kommunal arbeidsgruppe. Gruppas konklusjon i oktober 1998 var enstemmig og enkelt: Følg Trondheims eksempel. Sørg for å avvikle sosialkontorenes bruk av hospitser i løpet av tre år.

Men så viser det seg at byrådet samtidig opprettet et slags skyggekabinett parallelt med den kommunale utredningsgruppa! Byråden innkalte hospitseierne til jevnlige møter i Rådhuset og deltok selv ivrig i drøftingene med dem. Det var i disse møtene han oppfordret dem til å danne forening. Da den kommunale arbeidsgruppas utredning forelå, innhentet Høyre-byrådet kommentarer fra sitt skyggekabinett av hospitseiere. Deretter vedtok byrådet at Oslo ikke skal følge Trondheims eksempel, men fortsette med private hospitser.

Det er i seg selv ikke noe galt i at byrådet har møter med byens næringsdrivende. Men i dette tilfellet er det noe mer enn det som har skjedd. Det er byrådet som aktivt har oppsøkt en gruppe beryktede, useriøse bedriftseiere og insistert på at de skal danne en ny forening for å forsvare seg mot en kommunal arbeidsgruppes forslag om å gjøre slutt på hospitsenes fornedrelse av mennesker. Det ser ut som om byrådet vil at de lurvete hospitseierne skal få en noe mer velfrisert fremtreden overfor offentligheten.

Det må rettes skarpt søkelys på hvordan forholdet egentlig er mellom Høyre-byrådet og det titalls aktører som dominerer denne bransjen i Oslo. Hvorfor gir Høyre-byrådet organiseringshjelp for å få useriøse næringsdrivende til å danne sin egen bransjeforening når det allerede finnes en anerkjent og fungerende forening i bransjen? Synes Høyre at Reiselivsbransjens Landsforening stiller krav som er for tøffe for Oslos hospitseiere? Og framfor alt: Hvorfor er det viktig for Høyre å opprettholde den menneskeødeleggende hospitstrafikken?

Det er også grunn til å forundres over at et meget bredt flertall i bystyret valgte å følge forslagene fra byrådets skyggekabinett med hospitseierne i denne saken, i stedet for å følge rådene fra den bredt sammensatte kommunale arbeidsgruppa. Da RV fremmet forslag i bystyret i juni i år om å følge den enstemmige arbeidsgruppas anbefaling og avvikle hospitsbruken på tre år, stemte også Arbeiderpartiet imot dette. Hva slags nærmest altomfattende innflytelse er det hospitsprofitørene har over de fleste partigruppene i Oslo bystyre?

Spørsmålene har allmenn interesse ettersom dette er den mest privatiserte del av sosialsektoren i Oslo-området. Ansatte på husmannsvilkår og skyhøy, skattefri eierprofitt er to sider av samme hospitsvirkelighet. Og altomfattende privatisering ser i praksis ut til å være en viktig kampsak for flere enn Høyre og Fremskrittspartiet.