Hakk i plata

Alle vil til toppen av hitlistene, men ingen vil blø.

CD: Gode gamle Timbuktu. Få har jobbet hardere og mer effektivt for å gjøre lokalspråklig rap stuerein i Skandinavia. Med sin funkpolitiske, venstreorienterte og reggae-inspirerte Skåne-rap, har han ikke bare vært oftere i Norge enn Bonnie Tyler, han har også blitt funnet kontroversiell/streit nok til å havne i intervjustolen hos Skavlan. Gutten har dessuten gitt ut flere strålende album, og i motsetning til sine hiphopkolleger har han gått på tvers av rapkonjunkturene og bare solgt mer og mer.

Timbuktus beste album heter «The Båtten is Nådd» og ble gitt ut i 2003. Men hva gjør man når man har nådd toppen?

Daff

Øh, ingenting? Etter hvert som Timbuktu har solgt mer og mer, har musikken hans også blitt daffere og daffere. Ikke nødvendigvis fordi han har gått i kommersfella. Det har han nok ikke. Problemet er vel mer at der han tidligere utforsket forholdene mellom svensk og engelsk, rap og reggae, beat og melodi, har han nå kjørt seg fast i skisporet fra i fjor. «OberoendeFramkallande» plukker opp tråden fra «Alle vill till himmelen men ingen vill dö» (2005) og peiser på med alt det vi har hørt før. Brød og sirkus, melankolske melodilinjer, spissfindig humor, trekkspill og reggaetón light .

Teflon

Med hjelp fra produsent M.O.N.S er lydbildet blitt både organisk og elektrisk. Ja, det er fengende, likandes og dansegulvvennlig, men ingenting er nytt . Få spor, med unntak av den countrypsykedeliske og Dungen-gjestende «Lasternas», samt atmosfæriske «Et halvår uten», byr på en Timbuktu vi ikke har hørt før. Resten av låtene glir unna som fett på teflon. Denne gangen er det rett og slett ikke bra nok.

DAFF:  Etterhvert som Timbuktu har solgt mer og mer, har musikken hans også blitt daffere og daffere. Foto: Espen Røst
DAFF: Etterhvert som Timbuktu har solgt mer og mer, har musikken hans også blitt daffere og daffere. Foto: Espen Røst Vis mer