TERNINGKAST FIRE: «Under kirsebærtrærne» putrer søtt, men metter mindre enn Naomi Kawases fremste filmer, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: «Under kirsebærtrærne» putrer søtt, men metter mindre enn Naomi Kawases fremste filmer, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Hakket for søtt om mat og mennesker

Anmeldelse: «Under kirsebærtrærne»

FILM: Naomi Kawase er blant Japans fremste dokumentar- og fiksjonsfilmskapere, og en gjenganger ved verdens filmfestivaler. Salgssuksessen «Under kirsebærtrærne» stabler mykt tre generasjoner samfunnets utstøtte, som møtes på et gatekjøkken. Spisestedet drives av den sammenknytte kokken Sentarô, som uinspirert lager «dorayaki», små pannekakeburgere med søtt, rødt bønnefyll. Maten er kjernen i fortellingen, som raskt også omslutter bønneveteranen Tokue og stamgjesten Wakana, som får ta med feilvare hjem.

Under kirsebærtrærne

4 1 6

Drama

Regi:

Naomi Kawase

Skuespillere:

Kirin Kiki, Masatoshi Nagase, Kyara Uchida m.fl.

Premieredato:

5. august 2016

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

An

«Kitschbær.»
Se alle anmeldelser

Sentimental og søt
Kawase har tidligere skrevet egne filmer, men her er manuskriptet basert på Durian Sukegawas roman, i et forsøk på å nå et større publikum gjennom en mer universell fortelling. I mesterverket «Still the Water» (2014) og sine mange personlige, selvskrevne dokumentar- og fiksjonsfilmer søker hun heller eksperimentelt det spesifikke og serverer sine fortellingsbiter røffe og rå, rullet i svart tang. Denne gangen følger hun en fastlagt oppskrift, med tilbereding, koking og steking, som dessverre gjør den bitvis for sentimental og mektig. Filmen putrer forutsigbart.

Gastronomi og geriatri
Styrken er respekten for matlagingstiden. Man lærer å være langsom i lag med karakterene, der tålmodighet er en dyd i møtet mellom mester og svenn. Tokue snakker og lytter til hva bønnene forteller. Men slik nær mystisk kommunikasjon har Kawase skildret skarpere i filmer som vondvakre og visuelt slående «Still the Water» (som snart vises på Cinemateket i Oslo) og «The Mourning Forest» (2007), om naturens lyder og bevegelser, havet og bølgene, skogen og trærne.

Hennes både store og intime innstillinger lar her naturen omfavne menneskene, og menneskene omfavne hverandre, i originale kveilinger av kropper. «Under kirsebærtrærne»s skildring av sorg og savn i Japans historiske syn på spedalskhet oppfyller aldri sitt kroppslige potensial.