Halberg i fri flyt

Underholdende røver- og ekteskapsroman som spriker i litt for mange retninger.

Jonny Halberg har ikke ligget på latsiden etter at han knallet til med «Flommen» i fjor høst. Med den satte han en foreløpig krone på et verk med stadig stigende verdi. Nå melder han seg på til høstens litterære rotterace med en roman som med sine godt 350 tettskrevne sider er hans største i volum, men neppe av verdi. Ikke slik å forstå at «En uskyldig tid» er en «dårlig» roman. Men med de bedriftene han kan vise til, må Halberg finne seg i at det stilles meget høye krav til ham.

For travelt

«En uskyldig tid» er i lange passasjer både underholdende og medrivende lesning. Det er en røverroman, der dikteren nekter seg lite eller ingenting, men samtidig ligger det noen alvorlige temaer i bunn. Her har Halberg ikke helt lyktes med å finne den rette balansen. Han har latt seg rive med av sin egen fortellerglede, og har hatt det for travelt med å stable mer eller mindre dramatiske scener oppå hverandre. Som forteller kjører han med litt for slakke tøyler, og det er med nød og neppe han unngår å kjøre romanen i grøfta.

I bunnen ligger en ekteskapshistorie, historien om Jan Jacobsen og Julie Holt, som har mistet en sønn som var fem år da han ble utsatt for en ulykke. Sorgen og Julies ønske om å ta hevn over ham som forårsaket ulykken, er beskrevet med en innlevelse som gjør skildringen desto mer virkningsfull fordi den holdes i sjakk av en cool fortellemåte. Denne fortellemåten kjenner vi igjen fra tidligere bøker av Halberg, og det er nettopp den som hører til hans fornemste styrke som forteller.

Utroskap

Men det stopper ikke med dette. For Jan og Julie er ikke et hvilket som helst par. Det avsløres snart at Julie har ei fortid som rommer noen hemmeligheter Jan ikke kjenner til. Selv er han heller ikke uskyldsren. Begge er hver på sin side utro, han med kona til en kamerat som samtidig er Julies venninne, og hun med en mann hvis identitet holdes skjult et godt stykke tid. Det hele ender med at Julie stikker av uten å gi beskjed om hvor hun har tenkt å gjøre av seg. Jan er fra seg av fortvilelse, og forsøker så godt han kan å holde seg selv samlet.

Jan og Julie bor i Moss, og handlingen i romanens første hovedavdeling er lagt hit og til Oslo. Her møter vi en rekke mer eller mindre tvilsomme og gåtefulle personer, som hører til Jan og Julies omgangskrets, eller dukker opp fra det store intet. Det drikkes mye, og omgangstonen er røff. Framstillingen veksler mellom kjappe replikkskifter og lange monologer der personene gir sine tanker til beste om de mest varierte emner.

Rett på sak

Som miljøskildring er denne delen slett ikke ueffen, ikke minst fordi det tilsynelatende skrives rett på sak samtidig som det hviler et gåtefullt skjær over flere av personene. Halberg har en god stund arbeidet med å omarbeide Hamsuns «Mysterier» for scenen, og at han har gitt denne delen overskriften «Mysterium», vitner om at det har hatt sin betydning. Avstanden er rett nok stor, men det er noe ved atmosfæren og ikke minst et par av personene som så utvilsomt virker hamsunsk.

En av disse er vagabonden og den politiske fantasten Rein Skåde, som opptrer som Jons gode fe. Sammen med ham legger Jon ut på en reise nedover Europa for å oppspore den bortfløyne ektemake. Nå tar det av for alvor. De to kumpanene blir viklet inn i en rekke dramatiske opptrinn, og jakten bringer dem til slutt til det blomstrende miljøet av prostituerte i grensebyene mellom Tsjekkia og Tyskland. Som observatører føler åpenbart både Jon og forfatteren seg like mye på hjemmebane her som i Moss.

Godt selskap

Men det avsløres etter hvert at det ligger andre motiver bak Rein Skådes reise sørover enn ønsket om å hjelpe Jon med å finne Julie. Motivet med den forsvunne hustru knyttes sammen med et politisk motiv som dreier seg om lysskye aksjoner og politisk terrorisme. Fra nå av begynner forfatteren til gagns å få problemer med å holde styr på de mange handlingselementene.

Makkerparet Jon og Rein er godt pønsket ut, og især den siste er en fascinerende skikkelse. I det hele er «En uskyldig tid» spenstig fortalt, selv om den flater ut enkelte steder og nok hadde tjent på litt innkorting. Men når man skal skrive flere romaner på en gang, ender det gjerne med at teksten svulmer opp. Disse innvendinger til tross skal det sies at man befinner seg vel i Jonny Halbergs selskap, også når han, som her, ikke helt kan få endene til å møtes.