Halberg, Jonny

Slik begynte jeg å skrive:

- Jeg skrev en novelle som sekstenåring på gutterommet en sen junidag, gikk ut på plenen, la meg ned i solskinnet, og leste gjennom historien, som ender med drapet på en regnskapsfører, gjort av noen usedvanlig uspiselige sekstenåringer. Jeg var forbløffet over at jeg hadde skrevet noe sånt, for jeg oppfattet meg selv som en temmelig ubehjelpelig og uerfaren tenåring, og samtidig kjente jeg en vill glede over at jeg kunne følge historien med spenning, og at jeg fikk en følelse av at jeg ikke hadde lest det før. Jeg reiste meg etter en halv time og gikk over til nabogutten, som var atten. Jeg ba ham om å lese historien. Han satte seg på verandaen, og kom over etter en halv time og leverte historien tilbake, uten å si et ord.

Beste leseropplevelse:

- Slik jeg ser det, er alle leseropplevelser som betyr noe, også et uttrykk for og en videreføring av mye indre romling og mental dagsform. Møtet mellom leser og tekst kan foregå med silkehansker på, men burde være et skikkelig bæng!kræsj! Derfor tar jeg det siste som tok rotta på meg, og det var Kenneth Patchen, og diktet «La det skje» («So be it») i Øyvind Bergs gjendiktning.

Slik liker jeg å jobbe:

- Når jeg skriver filmmanus, jobber jeg stort sett sammen med Pål Sletaune. Da er vi to menn i et rom, sammen med to PCer og nok plass til å gå og traske og hoppe og rulle på. Vanligvis er det stille til en av oss kommer på noe, og så begynner han å snakke, og den andre svarer. Og så er det i gang, og en av oss begynner å notere. Etter det kommer traskingen eller hoppingen eller rullingen i gang. Og slik fortsetter det. Det er en svært praktisk og krevende prosess, som også betinger utsøkt diskresjon fra de involverte. Når det gjelder resultatet, altså manus, ser jeg på det slik: Kicket fra djupet er like sterkt enten det gjelder roman eller film. En kan bli kyniker og si at en gjør det for penger, eller at en faktisk liker å skrive filmmanus: selv gjør jeg ikke det. Jeg liker å sette i gang, og rable avgårde.

Mitt forhold til Internett:

- Det kan vel beskrives som forholdet til en fremtidig elskerinne jeg ennå ikke vet noe om, men som jeg fantaserer overspent om, og som jeg egentlig regner med at kommer til å skuffe meg, siden det som oftest er fantasien om en elskerinne, og ikke forholdet til en elskerinne, som er det mest tilfredsstillende.

(Dagbladet.no 18.08.00)