Halberg på veien

Gonzoliknende reisereportasje, selvbiografisk metaroman og litterært debattinnlegg i ett.

BOK: I boka «All verdens ulykker», som det er god grunn til å tro at tekstens fiktive hovedperson, forfatteren og jeg-fortelleren Jonny Halberg, refererer til når han snakker om en «selvbiografisk roman» han har planer om å skrive, vil den høyst reelle forfatteren Jonny Halberg mange ting på en gang: Han vil skrive en roman om å skrive («All verdens ulykker» er ei bok om sin egen tilblivelse) og om alt som følger i kjølvannet av det – fra bekymringer om hvordan forfatterskapet skal utvikle seg videre, til lanseringsturneer man må legge ut på til heller perifere markeder (boka gir inntrykk av at forfattere «on the road» må holde ut litt av hvert).

I «All verdens ulykker» forsøker Halberg dessuten, på selvironisk vis, å holde dommedag over sitt eget forfatterskap, i den hensikt både å peke ut og demonstrere en ny retning for skrivingen sin (det gjenstår å se om det videre bare gjelder den fiktive Halberg) – bort fra den naive, skitne realismen han koketterer med at han til nå har bedrevet og er gått lei av, men som han tilsynelatende ender med å kaste seg ut i nok en gang.

Samtidig er det et essayistisk stridsskrift, rett nok meget humoristisk, om tilstanden i norsk samtidslitteratur og hva som kjennetegner den interessante romanen, der debatten Halberg nylig startet om det han kaller «mellomromanen» – med tilhørende høye salgstall og leservennlig undertekstmangel – lett lar seg lese inn: «Jeg sa at det i noen tiår hadde vært en utbredt oppfatning at forfatteren var utryddet, men så hadde han, for ikke så lenge siden, reist seg fra graven som en annen Lasarus, og nå gikk friskmeldt omkring, oftere og oftere kledd som forretningsmann».

Drikk og svir

«All verdens ulykker» er dessuten en reiseskildring fra Romania, et land norske forfattere ikke har besøkt særlig flittig, og en godmodig utlevering av dumskapen i fordommer, full som teksten er av nasjonale stereotypier. Boka er formet som et oppsummerende tilbakeblikk på en boklanseringsturné fortelleren la ut på i 2005. Men Halberg er strengt tatt mer opptatt av å skildre den gonzoaktige fiktive skikkelsen Jonny Halberg, som drikker, flørter og roter seg gjennom den tilsynelatende overstrømmende vellykkede turneen for den rumenske utgaven av romanen «Flommen» (som den reelle Jonny Halberg utga i 2000), enn av å tegne noe utfyllende portrett av Romania etter Ceausescus fall.

At den levende forfatteren Jonny Halberg har vært i Romania er på det rene.

Intimflått

Det samme er det at romanen, som bærer den omstendelige undertittelen «Innberetning til Det kongelige norske utenriksdepartement om Jonny Halbergs reise til Romania 2005», springer ut av kravet om å levere inn reiserapport til staten.

Utover det gir boka klar beskjed: Det er bare håpløst uinformerte lesere som oppholder seg ved problemstillingen om hva som «virkelig» har skjedd og ikke, og det er derfor umulig å slå fast om – et av mange eksempler som kunne vært nevnt – den senile norsklærer Stokke har vært den «virkelige» Halbergs lærer.

«All verdens ulykker» er til tider riktig morsom, kanskje særlig når Jonny Halberg tar mot til seg og begynner å joike for publikum i en rumensk kjeller, og er på sitt beste preget av et energisk overskudd som gir seg utslag i upåklagelig fortellerdriv. Samtidig er risikoen høy for at «litt av hvert»-tenkningen som preger prosjektet gjør at boka ender opp med å ikke være virkelig god på noe som helst. En positivt innstilt leser vil mene at den hardtlevende og kåte Jonny Halberg er fandenivoldsk harselas med forslitte forfatter- og kunstnermyter, et visst preg poserende preg til tross, og at det odde persongalleriet som møter ham i Romania er festlige – sågar gåtefulle – eksentrikere hele gjengen.

Et strengere blikk vil trolig snart registrere en viss oppgitt irritasjon, kanskje særlig når skildringene av flåtten Jonny Halberg bruker betydelige krefter på å fjerne fra penishodet sitt, setter inn med full tyngde (da har vi allerede fått utfyllende rapporter om magesjauen).

Underholdningsroman

Det er ikke sjelden noe aldri så lite konstruert og tynt over «ulykkene» Halberg utsettes for (som ikke alltid later til å være så alvorlige som bokprosjektet gir inntrykk av; nå og da sitter man med følelsen av at selv ikke den fiktive Halberg egentlig opplever så fryktelig mye som bokstavelig talt er verdt å skrive hjem om): Den fattige familiens låvetak som ved et uhell settes i brann, den hjertevarme slåsskampen han kommer opp i med en litteraturgal rumensk bankmann. Så er da også «All verdens ulykker» en roman som ustanselig gjør alvor av sine egen opptatthet av å overskride realismen og reflektere over seg selv.

Likevel er det – den levende Halbergs underholdningsskeptiske debattinnlegg til tross – større grunn til å lese «All verdens ulykker» på grunn av underholdningsverdien enn på grunn av de ikke utpreget revolusjonerende intellektuelle innsiktene den har å tilby. Både Dag Solstad og Nikolaj Frobenius – to av etter hvert tallrike norske forfattere som de siste åra har skrevet «selvbiografiske romaner» – har løftet sjangeren til et nivå skyhøyt over «All verdens ulykker», som først og fremst framstår som en på sitt beste riktig sjarmerende bagatell av en «mellomroman», i betydningen godlynt og temmelig annerledes hvileskjær mellom litterært mer betydningsfulle utgivelser.