Halbergs mellomlesninger

Forfatteren Jonny Halberg oppnådde raskt mye medieoppmerksomhet med sin kronikk i Dagbladet sist tirsdag. Man kan selvfølgelig lese utspillet som en fordekt egenlansering av hans snarlig kommende bok, gjennomført ved å kritisere andre forfatteres utgivelser – og stille spørsmål ved fremgangsmåtens mer allmennetiske sider. Det får det være opp til andre å gjøre. Jeg vil heller forsøke å ta ham alvorlig.

Visse aspekter ved kronikken er betimelige. Bestselgerfokuset – ikke minst i journalistikken – har økt. Hvilke forfattere dette eventuelt går på bekostning av, er imidlertid et vanskeligere spørsmål. Å legge skylden på servile kritikere, blir i hvert fall problematisk; mitt inntrykk er at norske litteraturkritikere oftere fremstår som særskilt oppmerksomme og skeptiske når de skal anmelde en berømt forfatter eller en bok med bestselgerpotensial. Og godt er kanskje det, som en motvekt til den tiltagende markedsføringen og medieprofileringen.

Det som derimot er mest interessant ved Halbergs kronikk, er hvilken litterær kvalitetsoppfatning han baserer seg på.

Halbergs kvalitetsbegrep har sitt utspring i tekstens semantikk. Det innebærer at det kvalitetsmessige ligger i tekstens meningsfortetning og flertydighet, i hvilken grad den kan leses på forskjellige nivåer, altså i både konkret og overført betydning. Dette undertekst-fokuset har hatt en sterk posisjon i den moderne litteraturforskningen.

En annen tilnærming, som har sitt utspring i Aristoteles’ poetikk, tar utgangspunkt i tekstens narrasjon, altså hvordan handlingen er fortalt, hvilke kunstneriske virkemidler som blir benyttet for å forme enkeltstående hendelser om til fortellende litteratur – kort sagt hvordan man skriver en god historie godt.

Et første spørsmål er om Halbergs semantiske kvalitetsbegrep er tilstrekkelig. Er undertekst nok til å skape genuin romankunst? Et annet er om hans implisitte hierarkisering av litteraturens språklige aspekter på bekostning av de handlingsmessige, ikke egentlig bare virker begrensende. En av de forfatterne Halberg fremhever, er god fordi han «legger vekk kravene til handling, og kan på den måten bevege seg fritt i en poetisk prosa». Jeg er sannelig ikke så sikker på om det å legge vekk kravene til handling, i seg selv åpner for større litterære kvalitetsmuligheter. Poetisk språkbruk er ikke nødvendigvis meningsberikende. Som nobelpriskomiteens leder Horace Engdahl har påpekt, er det vel så viktig å skille mellom litteratur og formuleringskunst.

Et tredje spørsmål er om Halberg gjør sin personlige smak til et uttrykk for generell kvalitet. Det jeg i hvert fall er sikker på, er at dagens kulturproduksjon, inkludert litteraturfeltet, er blitt altfor sammensatt til å kunne forstås i en triviell høy-mellom-lav-tenkning. At populærkulturens koder er minst like avanserte som høykulturelle uttrykksformer, og at disse til stadighet glir over i hverandre, er vel ikke akkurat breaking news.

I den grad Halberg tilskriver sine private preferanser allmenn gyldighetsstatus, gir han samtidig uttrykk for en nokså rigid oppfatning av hva en tekst er. Flertydighet ligger jo ikke bare i trykksverten, men like mye i den enkelte lesers fortolkningsvilje. Den som leter, finner, og Halberg har muligens ikke lett så godt som han egentlig er i stand til. Ironisk nok fremstår han som en «mellomleser». Han har bare fått med seg «det som faktisk står», uten å ville åpne seg for de kritiserte romanenes undertekstuelle potensial. (For min egen romans vedkommende har jeg, i et etterord i pocketutgaven, forsøkt å redegjøre for de varierende språklige, allegoriske og ideologiske responsene romanen ble møtt med da den utkom – til dem som eventuelt måtte ha interesse av det.)

Halbergs begrepsbruk er dessuten litt forvirrende. I forlagssammenheng brukes gjerne «mellomromaner» om romaner som selger et par tusen eksemplarer, skrevet av forfattere som stadig utgir gode bøker og som blir møtt med rosende anmeldelser, men som aldri oppnår noe mer, hverken i form av utvidet medieoppmerksomhet eller større salgstall. Kanskje er det heller disse forfatterne Halberg burde slå et slag for. Hvis noen i det hele tatt lider under bestselgerismen, er det nok denne «mellomgruppen», og ikke de minstselgende forfatterne.

Halbergs kronikk er problematisk fordi den i sin konsekvens polariserer to fundamentale litteraturforståelser. Fokuseringen på teksters semantikk henger sammen med modernismen, mens den narrative tilnærmingen står i forbindelse med realismen.

Det kan virke litt paradoksalt at Jonny Halberg gjør seg til talsmann for en modernistisk litteraturestetikk når hans egne romaner er tuftet på en realistisk estetikk. Eller kanskje det ikke er så paradoksalt: God romankunst ligger etter mitt syn i det som forener det narrative og det semantiske, altså der handling og mening virker gjensidig forsterkende – romaner der språket ikke spenner ben for innholdet, men snarere er med på å foredle og drive teksten, inkludert underteksten, fremover. I så måte vil jeg gjerne få anbefale to av Jonny Halbergs tidlige utgivelser, romanene Flommen og Trass, som begge er stor litteratur nettopp fordi de kombinerer et konkret og lett oppfattelig handlingsinnhold med et presist og klisjéfritt, men likevel flytende og medrivende språk, og på den måten skaper noe av genuin litterær verdi. Det håper jeg han har tenkt å fortsette med.