KIRKETID: Thea Hjelmeland fylte intime The Church med sakral vellyd. Foto: Torgrim Øyre / DAGBLADET
KIRKETID: Thea Hjelmeland fylte intime The Church med sakral vellyd. Foto: Torgrim Øyre / DAGBLADETVis mer

Halelujah-stemning i Bylarm-kirka

Vi har sett Sasha Siem, Thea Hjelmeland og Kristian Kristensen.

Sasha Siem, Internasjonalen. Publikum: Ca 100

BYLARM: Den norsk-engelske sangeren og komponisten Sasha Siem har en imponerende merittliste å vise til. Hun har allerede skrevet for London symfoniorkester og den kongelige opera. Hun går ikke enkelt til verks når hun snekrer sin egen kunstpop-låter heller.

Musikalsk høres kompet hennes ut som om de kommer rett fra en Tom Waits-øving, med skakke rytmer, gråtende fioliner og dronete bassganger som fokus.

Siem selv høres ut som hun har arvet stemme-DNA fra Dido, men vil mye heller høres ut som Björk. På plate funker det bra, på intime Internasjonalen er det litt verre å få opp stemningen på en tidlig fredag kveld.

Hun synger om å være høflig i «So Polite». Vi er høflige fordi vi ønsker å bli likt, sier hun. Det oppsummerer egentlig hele seansen ganske bra. Det blir et litt uforløst møte mellom publikum og artist som aldri kommer helt forbi høflighetsfrasene.

Det er ingen tvil om at Sasha Siem har ideer og en stemme som fortjener å bli hørt, men hun klarer ikke helt å formidle noen av delene denne gangen.

Thea Hjelmeland, The Church. Publikum: Ca 100

BYLARM: Det blir kanskje en smule pompøst å trekke inn alskens religiøse metaforer i en stund som dette, men Thea Hjelmeland var virkelig en engel i blant oss da hun fylte sin tilmålte halvtime i The Church med, eh - himmelske toner.

Kirkebygget i Møllergata danner en perfekt ramme for de noen ganger sarte, men samtidig insisterende låtene hennes. Hovedpersonen selv stiller i fotsid hvit kjole med glitrende paljetter, noe som gjør at hun nærmest vokser inn i omgivelsene.

«Feathery» er stråler i all sin prekussive enkelhet, mens «Your Well» ruller avgårde over en pulserende bassrytme. Selv om hun er sin egen strengemester og kun har en perkusjonist skråstrek lydsmed ved sin side, fyller hun det klangfulle rommet med detaljrikdom og vellyd.

I et øyeblikk låter hun nesten som en kvinnelig versjon av den amerikanske asfaltpoeten Mark Lanegan.

Det mest overbevisende med Thea Hjelmeland er at alt hun gjør føles veldig intuitivt og uanstrengt - det gir låtene hennes en naturlig glød.

Ikke rart at publikum lytter andektig og sluker alt med største selvfølgelighet. The Hjelmeland kan virkelig ta et rom.

Kristian Kristensen, P3 Stage. Publikum: Ca 1500

BYLARM: Det er liten tvil om at ordet har løpt foran Urørt-vinner Kristian Kristensen. I minuttene før han skal på scenen er køen utenfor konsertlokalet så lang at den fyller opp halve borgården mellom de to teltscenene. Er det her årets Bylarm-øyeblikk skal åpenbare seg?

Forholdene ligger i alle fall delvis til rett for det, men hovedpersonen klarer dessverre ikke helt å ta vare på muligheten.

Kristensen er åpenbart overveldet over responsen og han tilkjennergir kjapt at han er en likandes kar med en langt over gjennomsnittet velutviklet stemme. Falsetten hans er av en slik karakter at det nesten er en sånn møte opp for å sjekke om det er sant-faktor.

Det som feller han i denne sammenhengen er at Jeff Buckley-aspirasjonene hans er så overtydelige at det er probelamtisk å fri seg fra dem når man lytter til han. «Lyset» er salig friskt pust i norsk popfauna, men han bruker hele den tilmålte halvtimen på mindre interessante variasjoner over samme tema.

Man står hele tiden og venter på at han skal skifte gir, sånn for dynamikken og spenningens del, men det skjer aldri.

Det betyr ikke at man skal avfeie Kristian Kristensen, langt derifra - man må bare gi han tid til å fylle lommene med litt større materiale og hakket mer selvtillit på artisteribiten før han kan ro det i land også i konsertformat.