Halldis Moren Vesaas: «Utvalgte dikt».

Da Halldis Moren Vesaas kom med sin debutsamling "Harpe og dolk" i 1929, var det noe nytt som plutselig tonet gjennom vår litteratur. Aldri før hadde vi hatt en kvinnelig lyriker, som hadde vært så sterkt kvinne i sin diktning, ingen hadde skrevet med en så opprinnelig kvinnelig følelsesfylde før.

Det utvalget av hennes dikt som nå foreligger, gir et utmerket tverrsnitt gjennom denne rike diktningen. Riktignok er det mange dikt vi savner, men utvalget fremhever likevel tydelig Halldis Moren Vesaas` særtrekk og manifesterer hennes rike talent med sikker styrke.

Siden debuten er det en jevn og harmonisk stigning i dette forfatterskapet. Men de grunnelementer debuten fortalte om, er stadig de samme, selv om forfatterinnens livserkjennelse er blitt rikere og varmere, og selv om hun helt fram til i dag har fortsatt å legge nytt land under sin penn.

Det som i første rekke bærer denne diktningen er en varm livskraft som skaper en atmosfære av lykke i diktene. Ikke lykke i svermerisk betydning, men i harmonisk kontakt med de nære ting, jorda, naturen, mennesket.

I "Harpe og dolk" var det et dikt som framfor noe annet røper hva denne forfatterinnen skulle komme til å bære fram i vår litteratur. Diktet heter "Jordange":

Du kjem frå åkren inn kvar
kveld ved solefall
mot tunet gjennom dagsens
siste eld.
Du set dei slitne hestar snøgt
på stall
og møter meg og helsar meg:
godkveld.
Du kjem og fangar meg med
brune hender
og seier meg så sæle, øre ord.
Eg legg meg trylt inntil deg.
Å, eg kjenner
midt i mi lykke kor du angar
jord!

Det er denne evnen til å erkjenne rikdommen i de nære grovarme ting som er så karakteristiske for Halldis Moren Vesaas. Hun behøver aldri å ty til metafysiske forklaringer for å finne hensikt og mening med livet. Kjærligheten og naturens rikdom smelter sammen for henne til en meningsfylt storhet som gjør henne rik.

Å desse kveldane våre under
dei lauvtunge tre!
Vi var dei vake vitne til alt
av godt som fekk skje.
Ytst uti solegladshimlen sloknande
tindar brann,
byen kvelda i kring oss, bølgjene
kysste mildt,
mjukt som i svevne stranda,
båtar låg kvelde i sand,
hagane blunda og tagde i skumring
og andande stilt.

Den livskraften som en slik harmonisk kontakt med tilværelsen strømmer ut fra, har ingen smerte klart å forstyrre, selv om det med årene - og særlig etter krigen - er kommet en mørkere tone inn i denne diktningen også. I et enkelt øyeblikk i fornedrelsens stund kunne hun bli grepet av angst, det var da hun fryktet at hatet skulle erobre hennes hjerte. Men selv i krigens tid var det mulighetene hun festet seg ved, tvers gjennom all smerte. Den muligheten menneskevarmen ga:

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!

Evnen til å se rikdommen i livet omkring seg har gjort at selv døden ikke er noe problem som fyller Halldis Moren Vesaas med angst. Hun ser på den som inngangen til en harmonisk hvile, og når timen kommer, skal hun være beredt til å akseptere den. Men fremdeles lyder den samme bønnen som hun ba til livet, den gang hun som 22-årig forfatterinne sto ved begynnelsen av sin karrière:

Eit jordliv, eit einaste, vere min lut!
Mitt liv, du eige meg all!
Ta meg og bruk meg og brenn meg ut
og legg meg i frå deg, kald
og duglaus og dømt frå å byrje påny
i natta den evige natt uten gry.

Den dypere, og mørkere tonen som vi merker i hennes seinere diktning, vitner om en sterkere opplevelse av smerten enn den unge forfatterinnen kjente til, og en dypere livserkjennelse også. Men stadig finner vi tvers gjennom det hele den samme livskraften eller "universal-kjærleiken" som Inge Krokann har kalt det. Karakteristisk i så måte er diktet "Den andre skogen" hvor hun forteller at før besto hennes skog av rake, sterke trær, i dag er skogen stum og trang og trærne står underlig forvridde. Men likevel ser hun et evig mønster tegnet gjennom stamme og topp: drømmen om den rake vokster. Det er et mål ingen av disse trærne skal nå, men striden for å komme det nær får henne til å ønske at hennes liv må være blant dem. Slik strømmer hennes menneskevarme ut til alt som har varmens behov.

Det overmotet som den unge forfatterinnen kunne synge om, er altså blitt dempet med årene. Men samtidig er lidenskapen diktene springer ut fra, blitt dypere og sterkere opplevd.

Halldis Moren Vesaas´ lyrikk er en rik del av vår lyrikk, og i "Utvalde dikt" finner vi hele denne rikdommen manifestert, selv om vi kunne hatt lyst til å be om flere dikt.

Formelt sett begynte forfatterinnen som tradisjonalist, og hun er aldri blitt noen eksperimentator på formens område. Men med årene er hun kommet i et friere forhold til de konvensjonelle formregle, og det har gjort formen til et mer smidig instrument for henne. Hennes språk er også så klangfullt og vakkert at det står som en selvfølgelig integrert del av diktningen hennes.

Halldis Moren Vesaas: Utvalde dikt. Aschehoug