Da Halldis Moren Vesaas kom med sin debutsamling "Harpe og dolk" i 1929, var det noe nytt som plutselig tonet gjennom vår litteratur. Aldri før hadde vi hatt en kvinnelig lyriker, som hadde vært så sterkt kvinne i sin diktning, ingen hadde skrevet med en så opprinnelig kvinnelig følelsesfylde før.

Det utvalget av hennes dikt som nå foreligger, gir et utmerket tverrsnitt gjennom denne rike diktningen. Riktignok er det mange dikt vi savner, men utvalget fremhever likevel tydelig Halldis Moren Vesaas` særtrekk og manifesterer hennes rike talent med sikker styrke.

Siden debuten er det en jevn og harmonisk stigning i dette forfatterskapet. Men de grunnelementer debuten fortalte om, er stadig de samme, selv om forfatterinnens livserkjennelse er blitt rikere og varmere, og selv om hun helt fram til i dag har fortsatt å legge nytt land under sin penn.

Det som i første rekke bærer denne diktningen er en varm livskraft som skaper en atmosfære av lykke i diktene. Ikke lykke i svermerisk betydning, men i harmonisk kontakt med de nære ting, jorda, naturen, mennesket.