Halleluja, Amerika!

I en scene i«Air Force One» stirrer president James Marshall alias Harrison Ford inspirert på en kartong lettmelk. Han får en sabla god idé. Vi skal være glade for at Bill Clinton kanskje heller hadde tatt en trall på saksofonen sin.

Her har vi sannelig presidenten sin, gitt. Fords gamle eventyrhelt Indiana Jones ter seg som en veritabel sinke sammenliknet med Supermann i Det hvite hus, her forflyttet til lufta og presidentflyet Air Force One.

Hardt

Der går det hardt for seg, når en bande kasakhiske terrorister anført av herr Korshunov (Gary Oldman) tar geværene fatt og lar det stå til. De vil ha løslatt fascisten Radek, nylig tatt til fange av russiske og amerikanske styrker i en militæroperasjon FNs hovedforsamling ville hatt på agendaen i lang tid.

«Tom og Jerry»

Men så kom Harrison fram, og å se presidenten og terroristen leke katt og mus rundt i flyet, kan få noen til å minnes tegnefilmfigurene «Tom og Jerry». Denne humørløse filmen har vakt ufrivillig latter en del steder i Europa med sine overdrevne helteklisjeer. «Air Force One» er et eneste langt hallelujakor til de amerikanske verdiers og den gode morals pris. Trompeter, basuner og et orkester på rundt tusen mann akkompagnerer uavlatelig, enten Ford henger ut av flyet med flammer rundt seg eller han omfavner kone og barn og gjør som best han kan med de to ansiktsuttrykkene sine.

Komedie

Og la det være sagt at det skal mer til enn en krakilsk Gary Oldman for å ta knekken på en uramerikansk familie uten behov for kontantstøtte. Fristende å kalle «Air Force One» en komedie. Nå er det jo en thriller, og som sådan har den noen stilige flyscener og en viss spenning midt i tøvet. Men den er for lang og for endimensjonal. Og iblant får man lyst til å be Harrison gjøre som Clinton: Ta seg en hasjpipe uten å inhalere.