Halleluja, liksom

HAN HAR ikke vært her på femten år, han kommer til å framføre alle sangene hjertet kunne begjære (bortsett fra «Famous Blue Raincoat», av en eller annen grunn), og han har begynt å bruke fedorahatt.

Når Leonard Cohen går ut på scenen på Bislett Stadion neste uke, ligger sånn sett alt til rette for det største Bislett-øyeblikket siden Steve Ovetts hare Tom Byers i 1981 ledet 1500 meter fra start til slutt og vant.

Så hvorfor gleder jeg meg ikke? Hvorfor sitter jeg her og tenker at forholdet mitt til Leonard Cohen er i ferd med å oppløses på samme måte – «kind of weightlessly, you know, like ashes falling» – som hans forhold til norske Marianne i sin tid ble oppløst?

DET HELE skyldes en DVD en kamerat lånte meg. Den heter «Ladies And Gentlemen … Mr. Leonard Cohen», er regissert av Donald Brittain på oppdrag for The National Film Board of Canada, og dokumenterer hvordan Leonard Cohen vinteren 1965 tok et avbrekk fra bohemlivet på den greske øya Hydra og dro hjem til Montreal en tur.

Rolling Stones fikk noen år seinere lagd en turnédokumentar om seg, kalt «Cocksucker Blues», som de har forbudt offentlig visning av såfremt ikke regissøren er tilstede i kinosalen; hvis du ser «Ladies And Gentlemen … Mr. Leonard Cohen», vil du tenke at Leonard Cohen burde skaffet seg en sånn klausul, han også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

STORE DELER av filmen består i at Cohen flanerer rundt i Montreal-gatene og inn og ut av litterære arrangementer til hans ære. Han blir intervjuet i et diskusjonsprogram på tv, og sier at det han bryr seg om, er å klare å våkne opp om morgenen i en «tilstand av ynde», og hvis han ikke klarer å gjøre det, så går han som regel tilbake og legger seg. Resten av tida spiller han munnspill, kikker elegisk ut av vinduet på hotellrommet, går til barberen, og leser i den kinesiske urteksten «I Ching» sammen med kunstnervennene sine («hver gang vi møttes, føltes som et landemerke i tenkningens historie», fortalte han i «Radiodokumentaren» i P2 for to år siden).

DETTE ER med andre ord lysår før kjøperne av Cohens album ifølge Itunes også kjøpte den siste til Dire Straits og singelen til «Norske Talenter»-vinner Sondre Bratland. Dette er når Canadas nasjonalskald spilte som best han kunne opp til stereotypen av den livsfjerne kunstner, noe han heldigvis hadde åndsnærværelsen til å ironisere over når filmteamet som følger ham mot slutten påpeker at han en stund holdt seg med privat sjåfør, og vitterlig har en fortid som leder for noe såpass lite hedonisk som universitetets debattlag og studentforening.

«Jeg liker ikke hvordan bevisene bygger seg opp mot meg», sier Cohen med et svakt flir.

«Det eneste jeg trenger å nevne nå er at jeg var god i sport, så vil jeg ha komplett ruinert klisjéen om Poeten for alltid.»

«Ja, du spilte ikke hockey, da?» spør intervjueren.

«Jeg spilte litt hockey», svarer han. «Opp til fylte 12 år var jeg den niende beste forsvareren i klassen, faktisk.»

Plutselig merket jeg at jeg gleder meg til neste tirsdag likevel.