Hallgeir Opedal i reprise

Vittig om småbarnstilværelsens utholdelige letthet og om hvor irriterende dette er for omgivelsene.

BOK: «La oss slå fast: Småbarnsforeldre irriterer omgivnadene. Vi breier oss. Vi tek stor plass. Slik er det berre,» skrev journalist Hallgeir Opedal i sin søndagsspalte i Dagbladet i 2006. Da var riktignok teksten på bokmål og med en annen tittel, men nå er denne og andre høydepunkter fra spalta oversatt til nynorsk og utgitt i bokform på Samlaget. La oss slå fast: Småbarnsforeldre irriterer fortsatt omgivelsene. De breier seg. De utgir også bøker om hvordan det er å være småbarnsforeldre.

Sånn er det

Denne leseren må regnes i kategorien «målgruppa» (tre små barn). Likevel, eller kanskje derfor, sitter han igjen med et viss ambivalens, en ambivalens også relevant for andre bøker i sjangeren. Opedal er en framifrå skribent. Han frambringer ofte smil, humring eller latterkuler hos leseren, er selvutleverende, ironisk og elegant stilistisk. Ja, ja, akkurat sånn er det, tenker man og godter seg fordi dette er vår hemmelighet, vi småbarnsforeldre imellom. De andre synes synd på oss når vi nok en gang takker nei til en pils etter jobb, men de skulle bare visst hvor synd vi synes på dem.

Sånn er det II

Samtidig: Ja, ja, akkurat sånn er det, og er det noe å skrive om da? Teksten «Min kamp!» handler om hverdagskrigen for å få ungene i seng, en kaotisk affære der man gjerne er innom hele følelsesregistret i løpet av noen hektiske kveldstimer. Gråt, krangling, jeg er sulten, forhandling, uthaling, det er et spøkelse under senga, bønn, trusler, kjefting, lokking, bestikkelser, jeg må tisse, jeg skal tørke meg selv og hva er egentlig døden? Riktignok er det deilig å lese om andres lidelser, men dette er en del av virkeligheten der språket kommer til kort.

Klassiker

Disse tekstene kan ha en preventiv virkning på ikke-småbarnsforeldre. Målgruppa kan derfor med hell utvides. Alle tekstene handler heller ikke om bleier, bæsj og barnehage.

«Parkeringsgribbane» har klassikerkvaliteter. Opedal får parkeringsbot, blir rasende og betaler 299, 99 kroner istedenfor 300. Han får inkassovarsel på ett øre, samt et purregebyr på 55 kroner. Saka blir henlagt etter en telefon. «Siger! Eg hadde påført parkeringsgribbane ekstraarbeid og snytt dei for eitt øre!»

Det kan ikke alltid være lett å se hvem som er barn i Opedal-hjemmet. Andre tekster handler om fisking, skigåing, shopping, campingliv og andre trivialiteter nordmenn driver med for å fylle tilværelsen med mening eller noe sånt.

Nytes

Det kunne innvendes at utgivelsen har noe døgnflueaktig over seg, men det er litt som å klandre bikkja for at den bjeffer. Tekstene er lette, som seg hør og bør for ei humørfylt spalte. Opedals hverdagsbekymringer kan forveksles med myggstikk, og minner oss om hvor usedvanlig godt vi har det i dette landet. Boka skal nytes og deretter kastes eller gis bort til en god venn, med eller uten barn, hvis den fortsatt er hel (dette eksemplaret gikk symptomatisk nok i oppløsning etter endt lesning).

Å lese avisspalter i bokform er litt som å se serier på dvd istedenfor ukentlig på tv. Sett etter hverandre kan man bli lurt til å tro at man ser en film. «Alltid på ein søndag» kan likne på en bok, men det er synsbedrag. Dermed ikke sagt noe om kvaliteten. Hallgeir Opedal er en framifrå skribent. Også i reprise.