SISTE SLIPP: Den legendariske beatmekkeren og kultartisten J Dilla sovnet inn tre dager etter utgivelsen av sin siste plate. Og i likhet med Bowies «Blackstar» var også «Donuts» (2006) spekket med referanser til døden. Foto: Stones Throw
SISTE SLIPP: Den legendariske beatmekkeren og kultartisten J Dilla sovnet inn tre dager etter utgivelsen av sin siste plate. Og i likhet med Bowies «Blackstar» var også «Donuts» (2006) spekket med referanser til døden. Foto: Stones ThrowVis mer

Hallo - fra den andre siden

J Dillas musikalske testamente ble albumet «Donuts», som feirer tiårsjubileum i år. Men i hvor stor grad kan albumet leses som en gravskrift?

Den etterhvert så mediesky artisten var omsider tilbake med et nytt album, etter noen år borte fra rampelyset. Albumet kom på hans egen fødselsdag. Før han gikk hen og døde bare tre dager etterpå, totalt uventet for de aller fleste. Nei, jeg snakker ikke om David Bowie. Men om hip hop-produsenten og rapperen James Dewitt Yancey, også kjent som Jay Dee, eller som artistnavnet hadde mutert til mot slutten av livet og karrieren; J Dilla.

De triste nyhetene som kom for ganske nøyaktig ti år siden, nærmere bestemt 10. februar 2006, rett etter slippet av albumet «Donuts», var riktignok ikke fullt så uventede som Bowies bortgang. Nyhetene om at 32-åringen hadde alvorlige helseproblemer (en farlig kombinasjon av immunforsvarssykdommen lupus og den sjeldne blodsykdommen TTP) hadde nådd hans smale, men svært dedikerte (alt før dødsfallet gjorde ham til en av hip hopens største kultartister) fanskare.

Vi så det med egne øyne når han i tydelig svekket tilstand (men tilsynelatende ved godt mot) entret scenen på Osloklubben Blå, på dagen to måneder før dødsfallet i desember 2005, under sitt livs første utenlandsturné som soloartist. Men det fulle alvoret ble først kjent i ettertid, og med årene har det vokst frem en slags legende om hvordan «Donuts» ble til ved hjelp av en platespiller, en sampler/trommemaskin, en laptop og et knippe syvtommersingler, ved sykesengen/dødsleiet på sykehuset Cedars-Sinai i Los Angeles (forøvrig samme sted hvor både Groucho Marx, Eazy-E og Notorious B.I.G. sovnet inn).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er i stor grad en myte. For grunnmaterialet til «Donuts» ble til en stund før den alvorlige helsetilstanden var diagnostisert, opprinnelig som en såkalt "beat-tape" -slik hip hop-produsenter særlig på den tiden samlet et knippe beats og skisser, brente de på CDR og lot de spres blant rappere og A&R-folk, med håp om at de enkelte beats skulle bli plukket opp som utgangspunkt for kommende utgivelser. Selv om navnet på tapen skal være hentet fra et favorittmåltid de begynnende helseproblemene ikke lenger tillot ham å spise (mens en annen, samtidig tape bar navnet «The Pizza Man»).

Men det stemmer at redigeringen av disse skissene ble utført ved sykeleiet. Hvorfor er dette relevant? Jo, på grunn av den andre store legenden om «Donuts»: hvordan de 31 korte snuttene med en totallengde på drøye førti minutter sies å være en sammenhengende kommentar om Dillas egen nært forestående død. Det er dette som gjør «Donuts» til noe så tilsynelatende paradoksalt som et instrumentalalbum vel verdt å skrive om i en spalte om tekst i populærmusikken. 

Skjønt, instrumentalalbum er jo et definisjonsspørsmål. J Dillas produksjon er, om man ser den i retrospekt, preget av hyppige rastløse skifter i sin tilnærming til faget (altså samplebasert hip hop, selv om han i en kort periode et par år før «Donuts» også eksperimenterte med samplefrie produksjoner med live instrumentering). Fasen han var inne i rundt 2005 er preget av en slags back to basic-estetikk, med ofte i hvert fall tilsynelatende enkle, loopbaserte produksjoner. Ofte basert på klassisk soulmusikk, og noe uvanlig -ofte basert på vokalpartiene. Muligens dels som en slags respons til produksjonsstilen Kanye West populariserte få år tidligere, rundt sitt gjennombrudd som produsent.   

Og det er nettopp gjennom hvilke vokalpartier J Dilla lar være utgangspunkt på «Donuts», at enkelte av henvisningene til egen død virker tidvis helt åpenbare. Ikke minst på den avsluttende «Welcome To The Show» (at albumet avsluttes med en slik tittel og innledes med en «Outro» kan jo også i seg selv tolkes megetsigende). Som er basert på en innspilling av gruppen Motherlode, hvor teksten lyder;

When I die, I want you to be
A better man than I thought I could be

Hvor den avsluttende vokallyden, e-en, strekkes ut over to takter. Nettopp de to taktene J Dilla har valgt å manipulere, noe som igjen gjør budskapet litt mer kryptisk igjen. Det samme kan sies om tilsynelatende megetsigende titler som «Don't Cry», «Bye» og så videre. Det hele er i aller høyeste grad opp til lytteren å avgjøre, siden Dilla døde før han rakk å si noe som helst om musikken på dette albumet (han virket forsåvidt heller aldri spesielt glad i å diskutere eller (over)analysere sin egen musikk i de intervjuene han gjorde mens han levde).

Hvor store deler av dette er tilfeldig, og hvordan definerer man tilfeldig? Om slike "budskap" i musikken ikke var tiltenkt, virker det allikevel ikke helt tilfeldig at en døende mann velger å basere sine siste komposisjoner på kildemateriale med låttitler som «When I Die»? Sampleren som katalysator for underbevisstheten, kanskje endog som terapeutisk tilnærming til å forsone seg med egen dødelighet? Hvem vet. 

Det skal tross alt sies at J Dilla gjennom hele sin karriere, i de tilfellene hvor han jobbet med manipulert vokal, virket tiltrukket av nettopp fragmenter med et åpent tolkningsrom, som også flere ganger tidligere syntes å kommentere livets forgjengelighet. Det var tross alt, via litt uklare omstendigheter, J Dillas loop av en tekstlinje av Joni Mitchell som ble utgangspunktet for Janet Jacksons «Got Till It's Gone». 

Og man skal ikke underkjenne tilfeldighetens poesi, understreket kanskje enda sterkere av historien rundt den britiske produsenten/artisten Zomby og hans kanskje mest velkjente låt «Natalias Song». Låten var hovedsingel for albumet «Dedication», et album som Zomby selv beskrev som en del av sorgprosessen etter sin fars uventede død, og er basert på et sample av noen strofer av den russiske Idolvinneren Irina Dubtzsova. Og her kan vi virkelig snakke om "spøkelser i samplemaskineriet", idet teksten som manipuleres, løst oversatt fra russisk betyr omtrent: 

Jeg stiger opp til himmelen med ham, jeg faller etter ham ned i avgrunnen 

Noe Zomby nesten umulig kan ha visst, da han for det første ikke er russiskspråklig, og til overmål heller ikke fant samplet selv. Låten er nemlig basert på en låtskisse av den ukjente produsenten Reark, som måtte saksøke Zomby og plateselskapet 4AD for å få sin rettmessige kreditering.  

Og selv heller jeg nok mot å tro at storparten av de tilsynelatende referansene til egen nært forestående død gjennom «Donuts» er resultater av lignende underlige tilfeldigheter. Uten at det gjør at referansene slår meg med noen mindre emosjonell kraft av den grunn. Tvert om. Tilfeldighetens poesi er som oftest den vakreste av dem alle.