Foto: NTB Scanpix
Foto: NTB ScanpixVis mer

Hallo fallos!

I et dystert tårn sitter en photoshoppet Drake og grubler. Han burde åpenbart heller ha danset.

«Views» heter albumet, og der sitter han, Drake, på plateomslaget sitt, og dingler med beina høyt oppe i Torontos ruvende CN Tower. En konge som skuer ut over sitt rike. Og et corny mem som trygler om å bli sett - spredd for alle vinder.

Hva ser han der oppe fra, Drake? Han ser byen sin, skulle man tro. Men klatrer man først såpass høyt, er det neppe for å se noe spesielt. Snarere er det for å slippe unna - og la blikket gå så langt som det kan gå. Likevel er det tvilsomt om Drake kan se særlig langt akkurat denne dagen, for skydekket er tungt og gråblått og dekker hele høyre billedkant. Trolig blåser det og er kaldt. Kanskje angrer han på at han klatret opp hit akkurat i dag - uten lue. Men sannsynligvis er det nettopp slik han helst vil ha det. Ensomt. Stolt. Ganske tåpelig. Og høyst sannsynlig photoshoppet.

La oss stoppe litt ved photoshoppen før vi går videre. For det er jo noe ekstremt drakesk ved dette billedredigeringsprogrammet som tillater brukeren å lime seg selv inn på steder der han ikke faktisk har vært - ønskeoppfyllelse i praksis. Drake, kongen av å være til stede - helt uten å være til stede. Der sitter han - uten å sitte. Og ser - uten å se.  

Jeg skriver ikke dette for å gjøre narr av Drake. Det er fortsatt altfor lett å gjøre narr av Drake, og altfor vanskelig å ta inn over seg hvor viktig han faktisk har vært de siste åtte årene, i hvor stor grad han har inspirert andre unge mennesker til å lage musikk som ikke kunne vært laget uten ham. Han er en dyktig og banebrytende musiker fra en famile av dyktige og banebrytende musikere. Den ene onkelen hans, Larry Graham, oppfant bass-slapping og spilte med Sly, Prince og Graham Central Station. Den andre onkelen hans, Teenie Hodges, skrev «Love and Happiness», «Take Me To The River» og «Here I Am (Come and Take Me)» sammen med Al Green. Og faren hans, Dennis Graham, spilte trommer for Jerry Lee Lewis. Litt å slekte på!

Så vi kan heller begynne i det små, med å påpeke at veldig mye av det Drake gjør, som enten blir viktig, bra eller begge deler, jo faktisk handler om spillet mellom nærhet og avstand, intimitet og distanse. Og - her kommer dagens sterke tese - når «One Dance», den første av Drakes mange hits som har nådd Billboards førsteplass, står for meg som en av Drakes aller beste låter noensinne, handler det om at den makter å si noe om intimitet og distanse som de fleste av låtene hans ikke klarer å si.  

Ønsket om nærhet og intimitet er med fra første stund hos Drake, men det går som regel skeis, og ofte på grunn av Drake selv. Lite er lettere enn å finne noe dumt Drake har sagt i en eller annen tekst og bruke det som bevis for at han er et dårlig menneske, en mannefjott og en egoistisk kvinnehater, og så videre. «Views» åpner, for eksempel, med en låt der Drake klager over at alle jentene han har vært kjæreste med, og som, når de har gjort det slutt, har sagt «la oss være venner». Men er de egentlig venner? HÅ-NEI-DA! De ringer ikke engang for å trøste når han har det fælt!

Det blir ikke særlig bedre av at Drake følger opp med å fortelle en ex-kjæreste - trolig snakker han til dem alle - at han alltid elsket henne  for det hun kunne ha blitt, ikke for det hun var. Hvorpå han sammenligner henne med en bil som minnet ham om en annen, finere bil. Selv svorne pasifister av oss kan jo lyst til å fike til gutten av mindre. Ta deg sammen, din balle!

Likevel synes det åpenbart at det samme brennende ønsket etter tilhørighet også er det mest universelt tiltalende hos Drake. Det er der ikke bare i tekstene, men også i musikkens åpne, golde flater og tomrom, med mye tung luft rundt hver lyd. Typisk nok tar flere av Drakes beste låter form som ensidige telefonsamtaler: avstanden er absolutt, men det er også ønsket om å være alt for den andre, at den andre skal være alt for deg. Det kan jo aldri gå. «Hate it when they get too attached to me» heter det i «The Language» fra 2013. Det blir for tett, han må ut og vekk, og så kommer han tilbake - «back to the cold» - og lengter.

«Views» er tilsynelatende et forsøk på å reise tilbake til den kulda som definerte ham for oss rundt «Take Care» (2011), etter et par år der han har sluppet til litt mer tull og tøys. Det er ikke mye tull og tøys på Views — et album det er vanskelig å elske, fordi det selvhøytidelige får dominere. Og hva er selvhøytidelighet? Manglende distanse til ego, for stor distanse til alle andre. Drake kommer hjem til tårnet sitt i Toronto på «Views», for å være alene med seg selv og holde alle andre på avstand. Gjesteartistene som dukket opp på tidlige versjoner av låtene er nærmest konsekvent kuttet vekk, som om de kom i veien for DRAKE. Det gjør ham til en ganske latterlig figur, og for en gangs skyld er jeg usikker på om Drake ler med oss.

Alt handler altså om distanse. Hvor mye er nok? Når er det for mye? På «U With Me?» klager kjæresten til Drake over at hun vil kunne gå naken rundt på kjøkkenet uten å frykte at en av kompisene hans sitter der. «That's not the way we livin' / Too much goin' on, it's just not realistic,» kontrer Drake tørt. Nei, det er ikke lett å skulle være alt for alle. Da ender man til slutt opp photoshoppet i toppen av et tårn - med god avstand til alt, inklusive virkeligheten.

Ett sted finner Drake likevel den rette avstanden: i dansen. For «One Dance» er ikke bare den beste låta på Views, og den største hitten i Drakes karriere. Den løser også opp i distanseknuten - på flere nivåer. Mest åpenbart i scenen teksten skisserer opp, der dansen er et pusterom, et øyeblikks velsignet avbrekk fra en hverdag som truer med å rive ham i filler:

«Grips on your waist
Front way, back way
You know that I don't play
Streets not safe
But I never run away
Even when I'm away
Oti, oti, there's never much love when we go OT
I pray to make it back in one piece
I pray, I pray»

Hvor er man vel nærmere hverandre enn i dansen? Det finnes en rik melankoli i disse linjene - rikere enn i det meste av Drakes evigmelankolske katalog. Det er øyeblikket da de to kan være nær hverandre som betones, et nærmest hellig øyeblikk som kan gjentas, én gang til før jeg må dra, men som aldri kan vare evig:

«That's why I need a one dance
Got a Hennessy in my hand
One more time 'fore I go
Higher powers taking a hold on me»

Om de høyere maktene her er dansens beskyttere eller, tvert imot, sjalu guddommer som jager stakkars Drake videre, er uklart. Men den selvbevisste følelsen av at musikken, dansen og leken er skjøre frisoner der man endelig kan være seg selv, sammen med en annen, utenfor en virkelighet som før eller siden kommer til å knøske oss alle sammen, er gjenkjennelig.  

I «One Dance» er ikke dansen noe forstadium til sex, forhold eller ekteskap. Den får være viktigere enn alt det der. Dansen som form er tilstedeværelse uten uforutsette gnisninger. Uten kompiser som sover på kjøkkenbenken idet du svinser naken inn på kjøkkenet, folk som ikke tar telefonen når du virkelig trenger dem, sikkert fordi de kliner med noen andre, eller telefoner fra ex-en mens du kliner med en ny flamme. Bare flyktig bevegelse, spontanitet og samhørighet gjennom rytmen og musikken. Hva mer kan man ønske seg? Drake har knapt nok sunget så mykt og higende som han gjør her. Det at dansen må ta slutt, gjør ham så usigelig trist. Bare her kan han være den han aller helst vil være.

Også som komposisjon finner «One Dance» en sjelden balanse. Låta som samples, Kylas UK Funky-klassiker «Do You Mind» er fra overgangen mellom 2008 og 2009, altså samtidig som Drake selv slo igjennom. I stemmen hennes hører man den samme varme intimiteten som Drake selv kommer i kontakt med når han er som best: «Baby, I like your style» synger hun - det trengs jo ikke mer for å skape en verden.

For det er det «One Dance» forsøker å gjøre: den vil skape en verden ved å kombinere lyder som ikke intuitivt hører sammen i vestlig popsammenheng, men som gjør det likevel. Så her finner vi britisk Funky samplet i amerikansk hiphopsammenheng for første gang, side om side med en nigeriansk gjesteartist (Wizkid), en sørafrikansk og en nigeriansk co-produsent (DJ Maphorisa, Sarz), karibiske rytmer, housepiano og afrikansk gitar. Det høres ut som oppskriften på et skikkelig togkræsj. I stedet blir det en underlig verdig låt, der de forskjellige elementene ikke ligger i krig med hverandre, men får lov til å sameksistere, side om side.

Lytter en til teksten, hører en at Drake gjør noe lignende som beaten: han inkorporerer slang fra Nigeria, Jamaica og England, men uten å gjøre noe nummer av det. «Grip on your waist / Front way, back way» refererer til dansetrinn hentet fra jamaikansk dancehall. Når Drake synger «oti oti, there?s never much love when we go OT,» er «oti» yoruba og betyr enten «nei» eller «å bli borte», i tråd med forkortelsen OT, som betyr «outta town» eller «overtid».  Og når Drake hevder at «nobody makes it from my ends» er «ends» britisk slang for «nabolag», kjent fra hundrevis av grime-låter. «One Dance» får lov til å være stedet der alle disse heterogene trådene tvinnes sammen — eller snarere danser med hverandre, en nedtonet utopi som varer så lenge låta går.

Slik blir «One Dance» en visjon som ikke bare sier noe om forholdet mellom menn og kvinner, Drake og damene, men om Drake som musikalsk kraft i verden: stedet der ulike, fjerne impulser kan møtes til dans - så lenge de ikke trår ham for nære. Lenge irriterte jeg meg over at Wizkids bidrag var mikset så lavt at det er vanskelig å høre hva han sier, som om Drake var redd for at han skulle bli for dominerende. Og jeg heller vel fortsatt i denne retningen: at Drake er redd for at Wizkid skal dominere låta, for Wizkid er en naturlig popstjerne med stor og avslappet tilstedeværelse.

Men avgjørelsen var riktig - nettopp fordi den lar Drake være sentrum i låta på en rolig måte, uten at han må konkurrere verken med Kyla eller Wizkid. De går mer i dialog med hverandre enn med ham, særlig i det siste partiet, der stemmene deres tvinnes sammen inntil de blir avbrutt av en maskingeværaktig trommevirvel. Effekten som oppstår er merkelig subtil. For med ett er det som om det er Kyla og Wizkid som danser, mens Drake står og ser på - den evige betrakter, alltid på avstand. I sentrum - og utenfor. Her og der - på dansegulvet og i tårnet - og helt samtidig.