Illustrasjon: Gunnlaug Moen.
Illustrasjon: Gunnlaug Moen.Vis mer

«Hallo, Forbrukerombudet! Jeg betalte faktisk for plettfri sæd»

Donorbarn er som andre barn, skriver Cathrine Sandnes; uten garantilapp eller bytterett.

DET ER NOEN TING man ikke snakker om når man møter foreldre som har fått barn på andre måter enn den tradisjonelle. Kjærlighet, for eksempel. Enten barnet er adoptert eller et resultat av sæddonasjon eller surrogati, så spør man aldri om foreldrene tror det er forskjell på kjærligheten til et barn man er biologisk beslektet med, og et barn man ikke er forbundet med på den måten. Man snakker heller ikke om penger. Så sant man ikke er ute etter bråk, så ville det ikke falle en inn å spørre om hva barnet kostet. Naturlig nok. For de fleste av oss er tanken på å koble barn opp mot penger i beste fall ubehagelig. For ikke å si uanstendig. Skjønt, for alt jeg vet, kan det godt tenkes at det bare er noe jeg innbiller meg — og at det er blitt en helt streit sak å snakke om valuta for pengene, også når det kommer til små mennesker.

DET MEST PÅFALLENDE med denne ukas sak fra Danmark, hvor det viser seg at en sæddonor har en arvelig sykdom, er ikke — som man kanskje skulle tro — at han er biologisk far til hele 43 barn. Det er heller ikke at det har vist seg mulig for en donor å være bærer av en sykdom uten å vite om det selv. Det underlige i måten saken blir framstilt på, ikke minst av de danske politikerne som er blitt intervjuet, er den underliggende indignasjonen over at foreldrene ikke har fått den varen de har betalt for. Eller, som det står i den danske avisa, «ektefellen føler seg lurt». Det unge paret har, som vi skjønner, betalt en del tusen kroner for å være sikre på at det ikke noe tilfeldig oppsop som er far til de to kvinnenes barn. Og alle skjønner jo at det ikke bare er å møte opp i resepsjonen med byttelapp, selv om man betalte for noe annet enn det man fikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER SELVFØLGELIG LETT å skjønne foreldres fortvilelse når man får vite at barnet ditt muligens lider av en alvorlig sykdom. Samtidig er det som om to verdener kolliderer, når redselen for barnets helse, sklir over i argumenter som man vanligvis bruker når man kjøper bil eller ny TV. I bebreidelsen av klinikken, som både har latt denne fyren få spre genene sine til godtroende kvinner og tatt betalt for det, ligger det dessuten en uttalt forestilling om at det er verre når et donorbarn er utsatt for en arvet sykdom enn når andre barn er det.

CAHTRINE SANDNES: Artikkelforfatteren er redaktør i tidsskriftet Samtiden. Foto:Erik Berglund
CAHTRINE SANDNES: Artikkelforfatteren er redaktør i tidsskriftet Samtiden. Foto:Erik Berglund Vis mer

DET ER SOM OM det ikke faller dem inn, når foreldrene snakker, at hadde det ikke vært for denne mannen med det akk så skrøpelige arvematerialet, så hadde ikke de to kvinnene fått den datteren de har. De ville kanskje hatt et annet barn, med en annen donor, som ikke var disponert for noen arvelig sykdom fra farssiden. Så, mens ekteparet forteller avisa om hvor grusomt det har vært å få vite at barnet kanskje var sykt, og hvor sterkt de klandrer Nordisk Cryobank for ikke å ha sjekket donorene sine godt nok, satt man — som leser igjen — og lurte i grunnen aller mest på om de egentlig satt der og sa var at de angret på valget av sæddonor. Med de konsekvensene det ville ha fått for datteren deres.

EN RASK OG HELT overflatisk sjekk på hva som skal til for å bli sæddonor i Danmark gjør det klart at ganske mange av de barna vi kjenner skal være sjeleglad for at fedrene deres slapp unna liknende tester: Man kan ikke bli donor hvis du eller noen i din familie lider av en arvelig sykdom. Du må ha kjennskap til din families sykdom både på din mors og fars side. Og du kan bare glemme det hvis du har hatt samleie med en mann. Med tanke på at det finnes noen tusen arvelige sykdommer så er det selvsagt svært beklagelig, men kanskje ikke ubegripelig at «noe sånt» kunne skje. Det forhindrer likevel ikke talsmenn fra Dansk Folkeparti og De Konservative fra å ta til orde for at man bør undersøke muligheten for å frata Nordisk Cryobank tillatelsen til å drive videre. Men altså, hvis det går an å si dette, uten at man dermed blir tiltrodd å mene absurde ting som at det er bra at barn blir født med sykdommer, eller at man er motstander av alminnelig helsesjekk av donorer, så kan man fort få inntrykk av at politikerne som uttaler seg faktisk tror — på ramme alvor — at man kan lage et regelverk som garanterer friske barn. Det kommer de neppe til å klare. Til det er vi mennesker litt for rart skrudd sammen.

HELDIGVIS, KAN MAN kanskje legge til. For donorbarn er, som vi vet, til forveksling lik andre barn. De kommer i alle varianter, uten garantilapp eller bytterett. Det er kanskje prisen man betaler for ethvert barn. Men det er også belønningen.