«Halo»-følelsen sitter som den skal

Men «Halo 3: ODST» sliter med litt dødtid.

|||DA MASTER CHIEF krasjlandet i den afrikanske byen New Mombasa for å rydde opp i «Halo 3», var allerede kampen mot Covenant godt i gang.

Og det er denne kampen vi nå får oppleve i «Halo 3: ODST», der vi følger framtidens fallskjermjegere, orbital drop shock troopers.

Det er altså ikke tidligere «Halo»-frontfigur Master Chief som står i sentrum, vår mann denne gangen blir greit og enkelt kalt Rookie. Kallenavnet til tross, kampene du etterhvert blir kastet ut i er minst like heftige som de du husker fra tidligere «Halo»-spill.

MEN I MOTSETNING
til de forrige «Halo»-spillene er handlingen i «Halo 3: ODST» en temmelig fragmentert affære.

Rookie er bare en av mange ODST-soldater som er blitt sluppet ned i New Mombasa, men noe har skjedd med de andre mens Rookie lå svimeslått i sin egen landingspode - og det er disse historiene du må nøste opp ved å saumfare byen etter spor.

Når Rookie finner en spesiell gjenstand som er etterlatt etter medsoldatene, sparkes en flashbacksekvens igang - og det er disse scenene som utgjør kjøttet på beinet i spillet. Her får du spille som den aktuelle medsoldaten gjennom hendelsene som allerede har utspilt seg, og via disse sekvensene får du som spiller fjernet deg fra de folke- og handlingstomme gatene i New Mombasa.

PÅ DENNE MÅTEN fungerer både spilletiden som Rookie og byen han vandrer rundt i som en hvilepute for det egentlige spillet.

«Halo 3: ODST» var opprinnelig ment som en liten utvidelsespakke for «Halo 3», men ble senere utvidet til et spill som skulle stå på egne bein. Og nettopp gatevandringen i New Mombasa bærer preg av dette.

Joda, det vil dukke opp noen vilkårlige gatekamper mot covenantene der Rookie vandrer fra ett punkt til et annet gjennom New Mombasas forlatte gater, samt en rekke skjulte lydfiler som forteller historien om livet i byen før invasjonen, men det er ikke til å komme bort fra at disse sekvensene føles ut som fyllstoff som er puttet inn i spillet for at det skal vare lenger.

For mens flashbacksekvensene der du spiller gjennom varierte omgivelser med de andre soldatene er både spennende og fantasifulle, er Rookie-vandringen den strake motsetning.

HELDIGVIS VEIER nettopp disse flashbackscenene godt opp for det som føles som dødtid.

I rollen som Rookies medsoldater får du oppleve heftige kamper langt oppe i skyskrapere, bak rattet i en rekke kjøretøyer både på land og i lufta, og bevæpnet med en rekke våpen som passer som hånd i hanske til både karakteren og brettet.

Her er kampene på høyde med alt annet vi har sett tidligere i «Halo»-spillene, komplett med den fantastiske musikken som sørger for at «Halo»-stemningen er på topp.

MASTER CHIEF hadde en rekke fordeler i felten, først og fremst takket være rustningen hans som regenererte livet når det gikk en kule varmt. ODST-soldatene har ikke tilgang på samme teknologien, og må ta til takke med en mindre avansert form for rustning der livet ikke fylles opp automatisk.

Du kan ta imot noen kuler inntil et visst punkt for så å hente deg inn igjen ved å søke dekning, men straks livet begynner å ebbe ut er det bare helsepakkene som ligger strødd rundt som kan redde deg.

Men ODST-soldatene har en fordel Master Chief ikke hadde: De kan aktivere en slags semi-nattmodus som gjør det enklere å se fiendene i mørke omgivelser - noe det er mye av i «Halo 3: ODST». Når denne modusen aktiveres med x-knappen får du se et fargekodet omriss av fiendene, noe som gjør det enklere å sikte.

BORTSETT FRA DISSE spillelementene er det strengt tatt ikke mye som skiller «Halo 3: ODST» fra «Halo 3».

Når du er i kampens hete kunne det like gjerne vært Master Chief du styrte rundt omkring, du merker ikke i praksis at dette liksom skal være langt mer uerfarne soldater enn superkrigeren Master Chief.

Standardvåpnene er noe annerledes, der maskingeværet kan zoome inn og pistolen til glede for «Halo»-veteraner igjen er et mektig headshotvidunder - men straks du går tom for ammo og tyr til de velkjente Covenant-våpnene er alt som før.

ENSPILLERDELEN ER over på seks til åtte timer, eller enda mer om du prøver å finne alle lydfilene i New Mombasas gater. Hadde dette vært alt å finne i «Halo 3: ODST», ville jeg unektelig ha forlatt gildet som en litt skuffet spiller.

Men heldigvis er det mer å finne enn bare enspillerdelen. I den såkalte «Firefight»-modusen kan du enten alene eller sammen med andre kjempe en stillingskrig der bølge etter bølge med Covenant ankommer området du må beskytte, og hele poenget er å vare så lenge som mulig - og score mest poeng.

Det hele minner om «Horde»-modusen i «Gears of War 2», og det er her mye av tiden vil gå med i «Halo 3: ODST». Omgangene er delt opp i både bølger og runder, der du forsynes med nye helsepakker hver gang en ny runde begynner etter viss menge bølger med stadig sterkere fiender.

«Firefight»-modusen er nok mye av grunnen til at helse ikke regenereres automatisk i «Halo 3: ODST», for med dine ti liv (samt et nytt liv for hver runde) er det en heftig utfordring å holde Coventant-fiendene på avstand når du begynner å komme et stykke uti «Firefight»-rundene. Det er morsomt, det er intenst, og det er så absolutt noe som fungerer best når du spiller sammen med andre.

SAMMEN MED «Halo 3: ODST» følger også en disk nummer to, som inneholder alle flerspillerbrettene og -modusene som er utgitt til «Halo 3». For dem som ennå ikke har vært borti «Halo 3» er dette en liten gullgruve i seg selv, ettersom flerspillerbiten i «Halo 3» er noe av det mest omfavnede på Xbox Live til dags dato.

Om du bare er opptatt av å spille alene, vil du altså muligens bli litt forvirret av hva «Halo 3: ODST» prøver å utføre. Men om du er åpen for å samle gjengen (eller fremmede) til noen runder med intensiv overlevelseskamp i «Firefight»-modusen, kommer neppe spillet til å skuffe.

Og uansett klarer «Halo 3: ODST» å korte ned ventetiden på «Halo: Reach» betraktelig, noe de fleste «Halo»-fans nok kan enes over at er en bra ting.

«Halo»-følelsen sitter som den skal