Halsbrekkende akademisk mot

ISLAMISME: Det er vanskelig å si om det er uvitenhet, storsinn eller dumdristighet som gjør at enkelte forskere tar så lett på trusselen fra islamistisk ekstremisme.

Det har i lengre tid og fra kyndig hold vært rettet kritikk mot det norske trekløveret av islamkjennere, Knut Vikør, Oddbjørn Leirvik og Kari Vogt. Anklagen, bl.a. fra Lars Gule og Walid al-Kubaisi, har vært at de presenterer offentligheten for et forskjønnet bilde av islam og underrapporterer religionens totalitære og repressive elementer. I deres akademiske publikasjoner vil en riktignok finne saklige gjengivelser av ubehageligheter knyttet til for eksempel islams straffelover, restriksjoner på ytringsfriheten og muligheten for væpnet jihad. Men hvis en ser samlet på deres utspill i mediene de siste årene, blir en sittende igjen med inntrykket av at deres viktigste anliggende har vært å neddysse disse ubehagelighetene, typisk rettferdiggjort ved et fokus på folkereligiøsitet snarere enn teologi, eller ved et sterkt fokus på visse anløp til liberale, islamske reformer. Man kan jo spørre seg, hva har disse akademikerne fortalt samfunnet i løpet av de siste ti årene, som har kunnet hjelpe oss til å forstå og forutse trusselbildet fra den radikale islamismen?

I DEN SENERE TID har jeg lurt på om vi ikke ville få se en endring i denne kommunikasjonsstrategien. Kari Vogts varsomme innrømmelse av noe foruroligende ved budskapet i Said Qutbs bok «Milepæler«, og hennes vedkjennelse av «ubehagelige kjensgjerninger» knyttet til nyheten om at Hizb al-Tahir arbeider med oppbygging av terrorceller i Norge, har kunnet tolkes som tegn på et mulig væromslag. Leirvik og Vikørs påfallende lange periode av stillhet, på tross av en allmenn intensivering av islamdebatten, har fått meg til å spekulere i om disse mon befinner seg i «tenkeboksen», og på om offentligheten etter hvert ville kunne få religionsvitenskapelige ekspertuttalelser som faktisk gjorde oss i stand til bedre å forstå tidens nyhetsbilde.

DET ER IMIDLERTID fra yngste og siste skudd på religionsvitenskapens stjernehimmel, Torkel Brekke, at vi har sett de absolutt mest forbløffende uttalelser i den senere tids islamdebatt. To utspill utmerker seg. 1: Brekke omtaler islamkritikeren Oriana Fallaci i Aftenposten (29.10), og skriver at hennes budskap er at «muslimene har satt i gang en global hellig krig - jihad - mot Vesten med det formål å erobre verden både åndelig og territorielt, mens Vesten i sin forvirrede toleranse ikke gjør motstand.» Det fremgår av sammenhengen at Brekke mener dette bare er tull, og han sammenligner det hele med tanken om en «zionistisk verdenskonspirasjon». 2: Brekke benytter en kronikk i Morgenbladet (18.11) til å harselere over angsten for islamsk ekstremisme og terror. Brekke ironiserer over dem som forventer at moderate muslimer på en mye sterkere måte enn hva vi hittil har sett, skal gjøre opprør mot terrorteologene, og han forsøker å bagatellisere at visse muslimske ledere tyr til forledningsteknikker (taqyyia/kitman) i sin kommunikasjon med den ikke-muslimske offentligheten. Brekkes underliggende budskap synes kort og godt å være at angsten for islam er irrasjonell, altså en slags fobi.

DETTE MÅ MAN KALLE å ha is magen, og Brekkes utspill fremstår som besynderlige når man sammenholder dem med fakta. Mens tanken om en sionistisk verdenskonspirasjon (à la Sions vises protokoller) er et dokumentert falsum og en ondsinnet fabrikasjon, er det en ren og skjær kjensgjerning at det finnes en islamistisk bevegelse som arbeider for et islamsk verdensomspennende kalifat. Dette kan man finne rikelig med kilder til i islamsk litteratur og på islamske nettsteder, og det er overraskende at Brekke ikke kjenner til dette. Spesielt er dette overraskende sett i lys av at Brekkes egen kollega, Kari Vogt, bare noen uker tidligere uttalte til VG at hun er kjent med at den ekstreme islamistiske gruppen Hizb-ut-Tahrir har fotfeste i Norge. Vi snakker altså om den al-Qaida-assosierte gruppen som Dagbladet nylig (24.11) rapporterte at har Danmark og Norge som første mål for den islamske revolusjonen i Europa. Visst er dette en marginal gruppe, men det er vanskelig å se hvorfor vi ikke bør ta trusselen fra dem alvorlig. Vi mottar nesten daglige nyhetsmeldinger om at radikale islamister faktisk er i stand til å utrette grusomme terorhandlinger rundt omkring i verden, og det er bare på hengende håret at visse terrorangrep av katastrofale dimensjoner, bl.a. rettet mot atominstallasjoner, er blitt avverget. Ganske spesielt bør man merke seg at Politiets sikkerhetstjeneste anser at grupper med ekstrem islamistisk ideologi for tiden utgjør den største trusselen mot vestlige land og interesser. Det er vondt å si om det er uvitenhet, storsinn eller dumdristighet som gjør at Brekke tar så lett på dette.

SAMFUNNSFORSKEREN Grete Brochmann deltok nylig i en nettprat der en anonym innsender luftet bekymring over at folk er i ferd med å miste tillit til forskning rundt emneområder som integrasjon, flerkulturalitet og islam. Jeg har vanskelig for ikke å kjenne medfølelse med vedkommende, og mine tanker i sammenhengen går spesielt til det ovenfor omtalte ekspertpanel. En av forskningens oppgaver er offentlig formidling, og disse forskerne synes å ha formidlet et kartbilde av utfordringene knyttet til islam og integrering som ikke stemmer med terrenget. I så fall har de sviktet sin oppgave. Det er godt mulig at dette er gjort med de beste hensikter, i ønsket om ikke å skape stigmatisering, fiendebilder eller fremmedfrykt, og dessuten i ønske om å oppmuntre og fremme liberale krefter. Muligens var denne strategien forsøket verdt. Men det er uttrykk for et halsbrekkende overmot hvis man holder frem på samme kurs, allerede lenge etter at det har vist seg at det bærer galt av sted.