Halsbrekkende om håpløshet

Stort, rart og smått briljant.

FILM: Syntes du filmer som «Being John Malkovich» og «Adaptation» var uforutsigbare og innviklede? Vel, jeg kan fortelle deg at manusforfatter Charlie Kaufman bare varmet opp. Nå har han satt seg i registolen med eget manus, og levert en film som er stor og rar, utmattende og inspirerende, svimlende ambisiøs og genuint morsom. Men ikke kjøp billett til «New York i et nøtteskall» og forvent å forstå alt som skjer. Det kommer du nok ikke til å gjøre. Men det er jammen fascinerende å forsøke.

Surrealistisk

Teaterregissøren Caden Cotard (Philip Seymour Hoffman) er nær ved å kveles av fortvilelse og vekten av livets meningsløshet. Han lever i et ekteskap i fritt fall der kona (Catherine Keener) tilstår at hun fantaserer om at han skal dø, og død og sykdom sniker seg innpå ham fra alle kanter. Det er nå Caden må handle hvis han skal etterlate seg noe stort - og viktig. Så langt høres dette ut som din gjennomsnittlige midtlivskrisefilm, men alle som kjenner Kaufman fra før vet at ingenting er som det ser ut. Det første nikket til det absurde kommer idet Hazel (Samantha Morton), som er forelsket i Caden, er på visning i et hus som er til salgs. Huset brenner, men Hazel og megleren legger knapt merke til flammene der de vandrer gjennom stuene og snakker om boligmarkedet. Og snart spinner filmen ut i metafysisk og surrealistisk retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Levende og trist

Caden bruker sitt eget liv som modell for sitt stormannsgale teaterprosjekt, men forholdet mellom liv og kunst er langt mer komplekst enn et skuespill i skuespillet: Det skapes forvirring om det vi ser er virkeligheten eller Cadens teaterprosjekt, eller om en slik distinksjon i det hele tatt eksisterer. Forskjellige skuespillere går inn i hverandres roller, og hovedpersonen veksler mellom å være handlende og instruktør i sitt eget liv. Det hele rammes inn av referanser til «En handelsreisendes død» og «Prosessen», og annen kunst som handler om håpløshet. Dette er i denne spesielle sfæren auteuren Kaufman trives aller best. Der kan han legge forskjellige virkeligheter utenpå hverandre, som årringer i en trestamme, for å la noe fundamentalt og levende og trist skinne gjennom flimmeret. Det kunne blitt blytungt, men Kaufmans svarte og overrumplende humor tar brodden av det som måtte være av selvhøytidelighet. At alle digresjonene og utfluktene ikke er like vellykkede, ligger nærmest i sakens natur. Men ut av det fruktbare kaoset kommer noen minneverdige øyeblikk der menneskene bare er mennesker, ensomme og hudløse, og i tvil om hva de skal velge å bruke de korte livene sine på.

Handlingen i «New York i et nøtteskall» strekker seg over flere tiår. Sminkeavdelingen som lykkes med å gjøre Hoffman og Morton gradvis eldre fortjener all honnør, men det er særlig en bragd fra skuespillernes side at de klarer å skinne gjennom lagene med påsatt hår og hud. Philip Seymour Hoffman befester sin posisjon som en av verdens beste filmskuespillere. Han beholder en menneskelig nerve dirrende gjennom en film som aldri lar deg glemme at den er nettopp en film.