Haltende dialog

Utstillingen «Dialog» på Henie-Onstad-senteret stevner til møte mellom to ekspressivt pregete malere på tvers av formale skillelinjer og hjemlige generasjonsgrenser.

Knut Rumohr (81) - en tidlig eksponent og markant profil innenfor 50-tallets abstrakte formspråk, og Håvard Vikhagen (46) - en særegen skikkelse med nølende entré på 80-åras figurativt «heftige» maleriscene. Duoens dialog er likevel ikke så innlysende, og man kan vanskelig se noe umiddelbart visuelt vekselspill i Prismasalene. Begge bekjenner riktignok en stedsmessig forankring bak sitt maleri, med Rumohr i livslang pendelrute fra Oslo til fødeegn i Sogn, mens trønderen Vikhagen har hatt Sunnmøre som fast reisemål siden barnsbein. Denne permanente tilknytningen har nok lagret inntrykk av vestlandsk natur som mer enn næring og klangbunn for koloritten, og lagt grunnlaget for et emosjonelt register med landskapsmessige formasjoner og meteorologiens utslag som metaforer for mentale svingninger.

Stor spennvidde

Selv med slike generelle fellestrekk er det stor spennvidde mellom det dynamiske formspillet i Rumohrs grunne billedrom, og de dramatiske figurasjonene som agerer innenfor det diagonale, sceniske suget hos Vikhagen. Kanskje kan man trekke fram enkelte uttrykksmessige paralleller som de skraverte «kampesteinene» i førstnevntes arbeider som «Komposisjon A» fra slutten på 50-tallet, og rekka av «amputerte» trestammer som danner så typiske tegn hos den yngre kollegaens bilder 40 år seinere. Likevel er dette for detaljer å regne, og heller ikke noe kurator Susanne Rajka baserer sitt ujevne utvalg og sin teoretiske diskurs i katalogen på.

Rajka redegjør greit for ulike faser og den tradisjonelle temperamalingens betydning i Rumohrs kunst, og trekker også riktig fram en spenningsskapende dialektikk mellom det Vikhagen avslører og tilslører gjennom sine uortodokse tekniske metoder. Derimot løper raden av referanser av med henne, og fører ofte teksten ut av spor som virker relevante slik at de to sentrale signaturene blir borte i kunsthistorisk «namedropping». Dessuten hadde Rajkas henvisninger til Robert Rosenblums resonnementer om moderne maleri og nordisk tradisjon fortjent mer enn fotnoteformat.

Roer ikke ned

På plussiden kommer at så vel Rumohr som Vikhagen er representert med enkelte av sine seineste arbeider, og disse vitner om at verken veteranen eller hans middelaldrende kollega har roet noe ned på produksjonen. Det monumentale «Slepebåten» med de formalt reduserte farkostene som fortettete felter og kraftige koloristiske aksenter, er et djervt siste nummer fra den billedmessige beddingen hos Rumohr.

Vikhagens vinterblåste visjon i gult, hvitt og lilla setter med sin sandstrødde kalligrafi en spennende sluttstrek fra hans side i denne noe haltende dialogen.