Haltende engelsk og dårlig norsk

Stortinget vedtok nylig «ein ny og meir offensiv» språkpolitikk. Målet er at norsk språk skal bestå som «eit komplett og samfunnsberande språk gjennom å sikra det ein fullverdig status og bruk på alle samfunnsområde». Dette er en ambisiøs vending i et land som hittil ikke har hatt noen språkpolitisk strategi. Vedtaket er en oppfølging av fjorårets Stortingsmelding om språkpolitikk. Tidligere i år kom Kunnskapsdepartementet med en tilsvarende melding om internasjonalisering og utdanning. Språkpolitikken skal bygge på prinsippet om parallellspråklighet – både sikre norsk som nasjonalspråk og sikre at vi er gode i fremmedspråk. For norske universiteter er internasjonalisering nødvendig. Forskningen er internasjonal. Utvekslingen over landegrensene gir helt nødvendige impulser. Universitetene ville raskt stagnere om de ikke var åpne og utadrettede. Men hva er konsekvensene for norsk språk og hva betyr parallellspråklighet?

Det er to hovedformer for internasjonalisering. Den ene består i tilpasning til engelsk på alle nivåer, i undervisning og forskning. Jo mer engelsk, jo mer internasjonalisert er denne formens mantra. Den andre formen betyr flerspråklighet, språklig mangfold og kompetanse på fremmedspråk. I dette perspektivet er engelsk fortsatt viktig, men det er også viktig å bevare norsk som fullverdig fagspråk, og å styrke ferdighetene på andre fremmedspråk enn engelsk. I vårt eget fag er det for eksempel en betydelig faglitteratur på fransk, spansk og tysk som er lukket land for de aller fleste forskere og studenter. Her har vi større utfordringer enn myndighetene og universitetene har tatt inn over seg. Internasjonalisering uten en gjennomtenkt strategi og en gjennomtenkt holdning til språk, kan paradoksalt nok senke kvaliteten i norsk forskning og norsk høyere utdanning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I mange fag er det viktig at norsk blir opprettholdt som et levende fagspråk, ved siden av engelsk. Undersøkelser viser at en stor del av studentene har problemer med å tilegne seg faget dersom de ikke får den grunnleggende innføringen på norsk. Langt de fleste norske forskere er betydelig bedre i norsk enn de noen gang vil kunne bli i engelsk. Morsmålet gir nyanser og presisjon som et tillært fremmedspråk ikke gir. Hvis norsk blir utarmet som akademisk språk, vil også den engelsken som overtar bli svak. Dette er den språklige tragedien som mange koloniserte områder var utsatt for. Særlig i humaniora og samfunnsfag er det helt avgjørende for fagkvaliteten at norsk ikke svinner hen som forsknings- og undervisningsspråk. Rettsvesenet og jussen fungerer heller ikke uten et levende norsk. En språklig koloni er ikke et mønster for internasjonalisering.

Norge er i samme situasjon som alle land der befolkningen ikke er engelsktalende. Hvis internasjonalisering betyr at engelsk blir universelt, har det bisarre konsekvenser. Norske studenter vil i så fall reise til Spania og Frankrike for å bli undervist i dårlig engelsk framfor å lære spansk og fransk. Det er mer fornuftig å reise til et engelsktalende land. Nær halvparten av utenlandsoppholdene for studenter ved Universitetet i Oslo er i ikke-engelsktalende land. Det er stort sett heller ingen god idé for utenlandske studenter å komme til Norge hvis tilbudet er et fattigslig engelsk. England, Nord-Amerika og Australia er i de fleste tilfeller et mer fornuftig valg. Internasjonalisering forstått som to- og flerspråklighet endrer denne situasjonen. Da blir de ulike nasjonale språkene noe av verdien og attraksjonen. På den annen side kan også akademisk engelsk bli langt bedre ved norske universiteter enn den er i dag. Vår erfaring, som bekreftes av en undersøkelse Språkutvalget ved UiO fikk gjennomført, er at mye av den engelsken som nå blir brukt i høyere undervisning i Norge, er langt under rimelig minstemål. I forelesninger, seminarer og disputaser kan kvaliteten synke drastisk når engelsk erstatter norsk. Her bør universitetene gjøre som i mange andre land; kartlegge engelskkunnskapene til de som underviser og stille minimumskrav til ferdigheter.

Internasjonaliseringen har paradoksalt nok ført til at andre utenlandske språk enn engelsk er svekket i hele det norske skolesystemet. Ved universitetene er det trolig færre som kan følge med i fagutviklingen utenfor den engelskspråklige verden enn for få tiår siden. Den engelske dominansen har vokst over alt, men det er fortsatt helt sentrale faglige bidrag på fransk, tysk, spansk og en rekke andre språk. Internasjonalisering er i realiteten blitt språklig ensretting. Dermed har universitetet to språklige utfordringer. For det første å sikre at norsk blir opprettholdt som forsknings- og undervisningsspråk ved siden av engelsk. Ved at det språket en bruker og tenker på i dagliglivet også er et levende fagspråk, holdes den generelle språkferdigheten oppe. Fakulteter ved Uppsala universitet har konkrete programmer for å bidra til å sikre svensk fagspråk. For det andre er utfordringen å styrke ferdighetene både i engelsk og andre fremmedspråk, med strengere minimumskrav i undervisningen.

Ved universitetene i København og Helsinki er det opprettet språksentra som skal sertifisere kompetansenivå og styrke de språklige ferdighetene. Universitetet i Oslo trenger det samme, slik det interne språkutvalget foreslo allerede for tre år siden. Vi er på etterskudd i Norden. Et språksenter skal være redskapet for universitetets språkstrategi. Det skal bidra til å hindre en provinsialisering der et forflatet engelsk erstatter et fullverdig norsk fagspråk. Det bør utarbeide minimumskrav og sertifisering av forelesere på engelsk. Ikke minst bør det gi kurs i norsk fagspråk for utlendinger og i engelsk og andre fremmedspråk for både nordmenn og andre. Universitetet tilbyr noen slike kurs for ansatte i dag, men tilbudet må være permanent og systematisk. Det må bygge på en gjennomtenkt strategi og ha et regelverk i ryggen. Den dårligste formen for internasjonalisering er den utviklingen vi er inne i nå, uten en klar strategi, uten en gjennomtenkt plan for to- og flerspråklighet, og uten trening av og krav til de mange som underviser på et haltende engelsk.