Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Halter mot framtida

Filmen «En reise til Kandahar» bygger på den afghanske journalisten og hovedrolleinnehaveren NELOFER PAZIRAS dramatiske historie, og griper rett inn i den afghanske tragedien. Hun ser ikke lyst på landets framtid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NELOFER PAZIRA vokste opp i Kabul i Afghanistan. Hun var 16 da familien flyktet via Pakistan til Canada i 1989. Faren var lege, moren lærer. Tilbake i Kabul var venninnen Dyana.

Våren 1998 fikk Nelofer brev fra Dyana. «Lev for oss begge,» skrev Dyana, i et brev som antydet at livet under Taliban ikke var til å holde ut og at hun overveide selvmord. Nelofer, som nå var journalist i sitt nye hjemland og hadde arbeidet blant afghanske flyktninger i Iran, henvendte seg til den iranske filmregissøren Mohsen Makhmalbaf med historien, og ba ham om hjelp til å komme seg inn i Afghanistan. Det mislyktes.

Ett år seinere kontaktet Makhmalbaf henne og ba henne komme til Iran øyeblikkelig. Han ville bruke historien i en film om den afghanske tragedien, og ønsket henne i rollen som den kanadisk/afghanske journalisten som desperat forsøker å redde sin venninne. I to og en halv måned filmet de under dramatiske forhold i den iranske grensebyen Niatak, blant 5000 afghanske flyktninger. «En reise til Kandahar» ble vist i Cannes i år, og fikk den økumeniske juryens pris.

Så kom 11. september.

- VI LAGET FILMEN I ET forsøk på gjøre verden oppmerksom på Afghanistans tragedie, sier Nelofer Pazira.

- Det har endret seg. Etter 11. september har verden vært i stand til å gjenkjenne Afghanistan på kartet. Men nok en gang ble bildet av Afghanistan forenklet i mediene. To inntrykk ble dominerende, av landet som sender terrorister ut i verden, og av de bejublede frihetskjemperne i Nordalliansen. Den vanlige afghaners stemme ble borte. Filmen kan gi sammenhenger som mangler i medienes dekning, og fortelle hva krig har gjort med landet.

Nelofer Pazira ser ikke lyst på Afghanistans nærmeste framtid.

- Verden har ikke fattet den afghanske realiteten, sier hun engasjert.

- Vestlige politikere snakker om en koalisjon mellom de etniske gruppene og en samlingsregjering etter Taliban. Sist det ble prøvd, i 1992, resulterte det i en fullstendig ødeleggende borgerkrig. Graden av hat mellom de etniske gruppene er utrolig, og ingen har noensinne tatt tak i det. Folk har vokst opp og levd hele livet i krig.

Vesten vil gjerne tro at den har «vunnet» en krig og dermed utrettet noe. Jeg tror ikke Talibans fall vil bety mye for den vanlige afghaners liv. To generasjoner har vokst opp i krig uten å få skolegang, og de fortsetter å krige. Skal det bli fred, må hele landet avvæpnes, sånn at folk blir tvunget til å kommunisere med ord i stedet for med geværer.

- HVA MED KVINNENES situasjon i Afghanistan etter Taliban?

- Taliban tvang kvinnene til å holde seg hjemme. At kvinner nå kan kaste burkaen og bevege seg ute, gir litt mer pusterom. Men uten fred og trygghet vil kvinnene fortsatt være tvunget til å holde seg hjemme.

I Norge som i andre land spør folk hvordan de kan hjelpe Afghanistan. Pazira er klar i sitt svar:

- Støtt etableringen av en internasjonal styrke som kan avvæpne hele landet. De kan forhandle med lederne for de etniske gruppene om å avvæpne sine egne grupper. Én etnisk gruppe må ikke få i oppdrag å avvæpne resten av landet, det har aldri ført fram.

Det andre er å støtte UNICEFs prosjekter for å gi barna skolegang. En ny generasjon afghanere med adgang til utdanning vil tenke og handle annerledes. Landet lider enormt på grunn av uvitenhet, mye av det vi ser i Taliban, er rett og slett uvitenhet.

- Taliban er på flukt, og mange mener at bombingen har vært en suksess. Hva mener du?

- Jeg tror ikke på vold. Vold avler vold, og jeg er redd for at vi allerede har begynt å ale opp en ny generasjon ekstremister ved å bombe.

- Ser du tegn til at Vestens regjeringer omsider tar inn over seg at den fundamentale urettferdigheten i verden må avskaffes?

- Nei. Hadde de stilt de grunnleggende spørsmålene om hvorfor terroren kom til USA, ville det ha hjulpet. Bombekampanjen har vist meg at de ikke har lært noe som helst.

- HVA SKJEDDE MED DYANA, venninnen din?

- Jeg vet ikke. Hadde hun klart å komme seg ut av landet, ville hun ha kontaktet meg. Jeg kan bare håpe at hun lever, og at vi kommer til å møtes igjen.

LANDMINER: Ofrene for noen av de ti millionene landminer i Afghanistan er godt synlige i «En reise til Kandahar». (Alle bildene er fra filmen)
Hele Norges coronakart