AKTIVIST:Nawal El Saadawi - kjent egyptisk kvinneaktivist, lege og forfatter - har vendt tilbake til Kairo fo å demonstrere for "et reelt demokrati uten diskriminering mellom menn og kvinner."  Foto: Mette Møller/Dagbladet
AKTIVIST:Nawal El Saadawi - kjent egyptisk kvinneaktivist, lege og forfatter - har vendt tilbake til Kairo fo å demonstrere for "et reelt demokrati uten diskriminering mellom menn og kvinner." Foto: Mette Møller/DagbladetVis mer

Halve himmelen er vår

Demonstrasjonene i arabiske land er også del av et verdensomspennende opprør mot kvinneundertrykking.

Himmelen er lys blå. En ung kvinne i supermanndrakt kommer flygende mot meg. Hun har venstre arm utstrakt, viser V-tegnet med peke- og langfingeren. Victory! Seier!

De siste ukene, når jeg sammen med folk verden over har fulgt medienes dekning fra demonstrasjonene i Tunisia og Egypt, har jeg merkelig nok tenkt på dette bildet. Det er gjengitt på omslaget til en ti år gammel feministisk faktabok, «Halve himmelen er vår».

Kanskje er det fordi bildet, i all sin naivitet, kan si noe om arabiske superkvinner. De som nå demonstrerer sammen med sine landsmenn, mot patriarkalske, kvinneundertrykkende regimer. Som istemmer det den egyptiske forfatteren Nawal el Saadawi sa til «Democracy Now!» denne uka - i en alder av åtti år har hun returnert til hjembyen Kairo for å demonstrere på Tahrir-plassen: «Vi demonstrerer for rettferdighet, frihet og likhet, for et reelt demokrati uten diskriminering mellom menn og kvinner.»

«Vår kultur og vårt samfunn har alltid vært definert av menn. For å bestå er en kultur eller tradisjon avhengig av at nye generasjoner tar til seg og viderefører de enerådende oppfatningene,» skriver kvinnene bak «Halve himmelen er vår». Og du gjetter riktig: Poenget med boka er at leserne, unge norske jenter, ikke skal godta undertrykking på grunn av sitt kjønn, men kreve sin plass og bruke sin kraft. Og bli kjent med forgjengere som Mary Wollstonecraft. Kjenner man denne britiske filosofen og forfatterens Forsvar for kvinnens rettigheter (1792) ser man fort at det ikke er lenge siden noen begynte å stille spørsmål ved undertrykkende regimer, med ulike sosiale, økonomiske og politiske rettigheter etter folks klasse og kjønn.

Vi vet godt at Wollstonecraft og hennes etterkommere ikke har hatt nok innflytelse verden over. Likevel vet vi for lite, og gjør for lite, hevder Pulizer-prisvinnerne Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn i en bok som utgis på norsk senere denne måneden - også den med tittelen «Halve himmelen». Les den, alle som kan lese! Det er en slik bok som får deg til å gjøre noe (ok, om ikke annet, så å gi penger til en av gruppene boka omtaler). På vel et år har den amerikanske utgaven etablert seg som et referanseverk for mange som ønsker å ta kampen mot kvinneundertrykking et hakk videre. Boka begynte, som så mange andre gode dokumentarprosjekter, med journalister på reportasjereise. For ekteparet Kristof og WuDunn er «Half the Sky» resultatet av deres felles oppvåkningsferd som reportere for New York Times.

På reisene verden over så Kristof og WuDunn det samme som folk som har jobbet for kvinners rettigheter i årtier har visst: Det skjer systematiske brudd på menneskerettighetene som bare rammer det ene kjønn, og som mediene aldri vier en centimeter spalteplass. Kristof og WuDunn møtte mange enkeltskjebner og dekket mange dramatiske hendelser. Men det som fikk dem til å våkne, var en rapport, utgitt i 1990, året etter massakren på Den himmelske freds plass i Beijing: Den påviste at det hvert år dør rundt 40 000 jentebabyer i Kina fordi de ikke får samme helsestell som gutter - og det bare i livets første år. Hver eneste uke året gjennom dør det altså helt unødvendig flere jentebabyer enn antallet demokratidemonstranter som ble drept under det ene, grove bruddet på menneskerettighetene på Den himmelske freds plass. Hele verden reagerte på det siste. Få vet om, eller bryr seg om, det første.

Er våre journalistiske prioriteringer feil? spurte Kristof og WuDunn seg selv. Vi kan tolke boka og nettstedet www.halftheskymovement.org som det lange svaret. Det korte finner vi enkelt selv, i mediene: Hver dag ser vi hvordan én personlig historie eller én dramatisk hendelse får de største overskriftene. MILLIONER AV KVINNER KIDNAPPES OG VOLDTAS ÅRLIG. En ikke-nyhet. Hendelser som pågår hver dag, hvert år, som har pågått i hundrevis av år i en rekke land er forståelig nok gammelt nytt. Men vi kan jo likevel ikke akseptere at millioner av jenter lemlestes i skjul, mens en demonstrant som blør neseblod fyller forsidene.

Lær om «jenteeffekten»! Få fram de grusomme historiene - og de som gir håp. Omsett jenteeffekten i handling. Det er Kristof og WuDunns hovedforslag for enkeltpersoner og myndigheter som vil gjøre noe, i stedet for å se en annen vei.

Formelen for jenteeffekten i forenklet versjon: Jobb for at både jenter og gutter skal få utdanning. Gi jentene frihet til å ta seg jobb utenfor familien. Det positive demografiske utbyttet er at jentene venter med å gifte seg, og føder færre barn. Disse kvinnene bidrar så til å finansiere utdanningen til yngre slektninger. Økonomer som har studert de siste tiårs økonomiske vekst i Øst-Asia, konkluderer med at man må styrke jenteeffekten om en region eller et land skal utvikle seg.

Det er altså sikkert som banken (før finanskrisen): Å bekjempe kvinneundertrykking og jobbe for likeverd mellom menn og kvinner er den mest vellykkede strategien - ja trolig den eneste strategien! - for å redusere fattigdom, menneskerettighetsbrudd og andre av verdens største problemer.

Dette vet Nawal el Saadawi og hennes likesinnede kvinner og menn, som kjemper mot undertrykking verden over. De vet også at når opprøret i Egypt har lagt seg, og New York Times-Kristof og hans journalistkolleger har forlatt Kairo, så gjenstår jobben på bakken. Den vil kvinnene ta sin del av, om de får mulighet. Kvinner bærer allerede halve himmelen.