||| SELV OM LIKELØNN er blitt løftet frem av Likelønnskommisjonen og i vårens lønnsoppgjør, har spørsmål om lønn og arbeidstid ikke hatt særlig gjennomslag i likestillingspolitikken de siste tretti årene. Tvert om har likestillingsprosjektet i økende grad kommet til å handle om betalt permisjon i barnets første leveår. Hvordan ble pappapermisjon det viktigste verktøyet for likestilling? Trolig er det flere årsaker til at likestillingsprosjektet krympet til et spørsmål om deling av permisjon.
TIL TROSS FOR at krav om arbeidstidsreduksjon (6-timersdagen) og likelønn har vært viktige kvinnekrav i flere tiår, har gjennomslaget latt vente på seg. Når likestillingsprosjektet ikke lyktes med å rokke ved normen om fulltidsarbeid for menn eller ved forholdet mellom det lønnede og det ulønnede arbeidet i form av en generell reduksjon av arbeidstiden, må det ses i lys av det sosialdemokratiske prosjektets forankring i en vekst- og rasjonalitetslogikk. Produksjonslivets og arbeidsmarkedets krav ble overordnet andre mål.
En konsekvens er at både arbeidstidsspørsmål og lønnsdannelse i stor grad har blitt overlatt til partene i arbeidslivet, der kvinner har vært svakt representert og likestilling i praksis har blitt underordnet. Kvinneinteressenes manglende innpass og manglende suksess i arbeidslivet kan ha ført til en tilbaketrekning til familiepolitikken som et område der kvinneinteresser i større grad har hatt gjennomslag. Avmakt overfor kjønns- og lønnsulikhet i arbeidslivet kan ha ført til desto sterkere oppslutning om familiepolitiske virkemidler, utfra prinsippet om politikk som «det muliges kunst».
Artikkelen fortsetter under annonsen
SUKSESSEN på kvinnespesifikke områder knyttet til omsorg og seksualitet, muliggjort gjennom brede allianser mellom kvinner på tvers av partier, la grunnlag for en kvinnevennlig velferdsstat og et ambisiøst statsfeministisk prosjekt, i tråd med Helga Hernes berømte visjon på 1980-tallet. Samtidig kan det tenkes at suksessen på også har fungert som en felle, der likestillingen både bokstavelig og billedlig talt ble lagt til «familiedepartementet», noe som har resultert i en krymping av likestillingsprosjektet og en nedjustering av ambisjonene fra et stort prosjekt for likestilling i samfunnet til et lite likestillingsprosjekt innen familien.
ORGANISERTE fedreinteresser har spilt en lite påaktet, men viktig, rolle i utformingen av familiepolitikken de siste tiårene. Kombinasjonen av en statsfeministisk motivert likestillingsbestrebelse ovenfra og organiserte fedreinteresser nedenfra har ført til at likestilling i økende grad blitt omtolket til et spørsmål om fedrerettigheter og anerkjennelse av menn som foreldre. Dette kan også være noe av bakgrunnnen for at omfordeling av permisjon til menn har blitt et hovedelement i likestillingspolitkken.
SOM ET SISTE MOMENT vil jeg peke på at kjønnsforskningen de siste to tiårene har vært opptatt av de performative og subjektive sidene ved kjønn, mens studier av makt- og ressursulikhet mellom kvinner og menn har vært mindre populært. Ser man på tildelingene i Forskningsrådet ser man at det lenge har vært mer populært å forske på hvordan man «gjør» kjønn enn hva kjønn gjør i samfunnet. Kjønnsforskningen har dermed blitt mindre relevant som grunnlag for politikk, og kunnskapsgrunnlaget for politikkutformingen tilsvarende svakt. Dette har åpnet et rom for forenklede, mekaniske, ad hoc-forklaringer, som igjen kan føre til enkle og kanskje forfeilede løsninger.
ER IKKE ET lite likestillingsprosjekt bedre enn ingenting? Det er etter mitt syn flere problemer med det ensidige fokuset på lille likestillingsprosjektet: For det første er det så langt ikke forskningsmessig dekning for å hevde at fedrekvoten har gitt en klar og betydelig likestillingseffekt, verken i familien eller i arbeidslivet. Videre må man spørre seg hva som kunne vært oppnådd om man hadde brukt tilsvarende ressurser og vært like opptatt av andre likestillingspolitiske virkemidler de siste to tiårene.
FOR DET ANDRE er det vanskelig å opprettholde oppmerksomheten om flere saker i offentligheten og politikken. Det er derfor en fare for at det ensidige fokuset på permisjonsdeling avleder fokus fra de store likestillingsspørsmålene i samfunnet til det lille i familien. Fokuset og troen på fedrekvoten kan dermed komme til å bli en sovepute i forhold til øvrige likestillingsutfordringer i arbeidslivet, samfunnet og familien.
FOR DET TREDJE bærer delingsmodellen umiskjennelig preg av å være den etnisk norske, hvite og utdannede middelklassens foretrukne familiemodell. Det å gjøre middelklassens familiemodell til styringsmodell diskriminerer familier med annen klassemessig og kulturell bakgrunn. Den skandinaviske likestillingsmodellen der likedanning av kvinners og menns livsløp fremstår som den eneste «rette» modellen for likestilling møter i dag økende kritikk fra klasse- og postkoloniale perspektiver.
ENDELIG ER DET en fare for at statlig ensretting av familielivet i et samfunn preget av økende mangfold kan true likestillingsprosjektets og politikkens legitimitet. Kanskje er det dette opprøret fra Høyre og Fremskrittspartiet mot «statsfeministiske tanter» handler om, når de nå går inn for å avskaffe fedrekvoten.
Med Høyres vedtak om å fjerne fedrekvoten, og Ap-kvinnenes forslag om to-deling ligger det an til en mer polarisert debatt. Det er en fare for at refleksjonsnivået vil synke med hardere fronter, men kanskje kan denne situasjonen også åpne for en ny analyse av årsakene til manglende likestilling og nytenkning om hvilke virkemidler som står til rådighet.
Kanskje er det igjen på tide å løfte frem andre mulige strategier for kjønnsrettferdighet enn likedanning av menns og kvinners livsløp som den eneste modellen for likestilling. Her vil lønn, arbeidstid, omfordeling og rettferdig verdsetting av kjønnede livsløp være viktige momenter.
Denne kronikken bygger på en artikkel (pdf) som stod i siste utgave av Sosiologi
i dag.
