||| SELV OM LIKELØNN er blitt løftet frem av Likelønnskommisjonen og i vårens lønnsoppgjør, har spørsmål om lønn og arbeidstid ikke hatt særlig gjennomslag i likestillingspolitikken de siste tretti årene. Tvert om har likestillingsprosjektet i økende grad kommet til å handle om betalt permisjon i barnets første leveår. Hvordan ble pappapermisjon det viktigste verktøyet for likestilling? Trolig er det flere årsaker til at likestillingsprosjektet krympet til et spørsmål om deling av permisjon.

TIL TROSS FOR at krav om arbeidstidsreduksjon (6-timersdagen) og likelønn har vært viktige kvinnekrav i flere tiår, har gjennomslaget latt vente på seg. Når likestillingsprosjektet ikke lyktes med å rokke ved normen om fulltidsarbeid for menn eller ved forholdet mellom det lønnede og det ulønnede arbeidet i form av en generell reduksjon av arbeidstiden, må det ses i lys av det sosialdemokratiske prosjektets forankring i en vekst- og rasjonalitetslogikk. Produksjonslivets og arbeidsmarkedets krav ble overordnet andre mål.

En konsekvens er at både arbeidstidsspørsmål og lønnsdannelse i stor grad har blitt overlatt til partene i arbeidslivet, der kvinner har vært svakt representert og likestilling i praksis har blitt underordnet. Kvinneinteressenes manglende innpass og manglende suksess i arbeidslivet kan ha ført til en tilbaketrekning til familiepolitikken som et område  der kvinneinteresser i større grad har hatt gjennomslag. Avmakt overfor kjønns- og lønnsulikhet i arbeidslivet kan ha ført til desto sterkere oppslutning om familiepolitiske virkemidler, utfra prinsippet om politikk som «det muliges kunst».