Halvert fattigdom

ANTALLET MENNESKER

i verden som lever på mindre enn sju kroner dagen, ble nesten halvert mellom 1981 og 2001, fra 40 til 21 prosent. Det betyr at tallet på mennesker som lever i ekstrem fattigdom har sunket fra 1,5 milliarder til 1,1 milliarder. Denne framgangen er et bevis på at det faktisk er mulig å redusere fattigdommen for flere hundre millioner mennesker på bare 20 år.

Disse tallene er hentet fra Verdensbankens årlige rapport om fattigdomsutviklingen (World Development Indicators 2004) og baserer seg på husholdsundersøkelser over hele verden. De gir håp om at det første av FNs åtte utviklingsmål (Millennium Development Goals, MDGs) som ble vedtatt av 189 verdensledere på millennium-toppmøtet i september 2000, er innen rekkevidde. Det første tusenårsmålet går nemlig ut på at inntektsfattigdommen skal halveres innen 2015.

Statistikken viser også, selv om enkelte vil hevde noe annet, at økonomisk vekst spiller en meget viktig rolle i bekjempelsen av fattigdom. I Kina har for eksempel den gjennomsnittlige inntekten hvert år økt med 8,5 prosent siden 1981. Antall fattige har gått ned med mer enn 400 millioner.

På den annen side har tallet på ekstremt fattige nesten doblet seg siden 1981 i Afrika sør for Sahara, fra 164 millioner til 314 millioner, en økning fra 42 til nesten 47 prosent av befolkningen i regionen. Den viktigste årsaken til denne alarmerende utviklingen er at landene i regionen ikke har fått til noen økonomisk vekst. I løpet av perioden 1981-2001 falt bruttonasjonalproduktet per innbygger med 13 prosent. Den samme urovekkende utviklingen så man i Øst-Europa og Sentral-Asia, mens fattigdommen holdt seg på et relativt konstant nivå i Latin-Amerika.

VI HAR FÅTT

en verden med enorme forskjeller når det gjelder hva som er oppnådd i kampen mot fattigdom. Mens noen land og regioner har gjort store framskritt, har andre gått tilbake. Overalt ser forklaringen ut til å være den samme: økonomisk vekst, eller mangel på sådan.

Det er riktig at den samme vekstraten kan føre til større eller mindre fattigdomsreduksjon avhengig av om de fattigste klarer seg like bra - eller like dårlig - som resten av befolkningen. Dette stemmer selv for Kina og India som har en raskt voksende økonomi, men hvor ulik tilgang til helse og utdanning opprettholder skjevheter og dermed reduserer den positive effekten den økonomiske veksten kunne hatt på fattigdomsutviklingen. I Sør-Asia er om lag 40 prosent av barna feilernærte, og tallet på barn som begynner på skolen og fullfører skolegangen, ligger på et konstant lavt nivå.

I Brasil har voksne som tilhører den rikeste femtedelen av befolkningen ti års skolegang, mens de som regnes blant den fattigste femtedelen, bare har sittet tre år på skolebenken. En sammenlikning mellom 20 utviklingsland viser at barnedødeligheten falt bare halvparten så raskt for den fattigste femtedelen av befolkningen som for befolkningen sett under ett. Generelt viser det seg imidlertid at effekten av ulikheter - og utjevning av ulikheter - spiller en mindre rolle enn den økonomiske veksten når man skal forklare hvorfor fattigdommen reduseres mer i noen land og regioner enn i andre.

Kinas og Indias (i mindre men likevel betydelig grad) erfaringer tyder på at økonomiske reformer, tillit til privat initiativ og markedsmekanismer, åpenhet for handel med utlandet og konkurranse kan skape det rette klima for at veksten skal komme i gang og fortsette over mange år. Denne veksten har i sin tur satt i gang en prosess for vedvarende reduksjon av fattigdommen.

KAN DENNE OPPSKRIFTEN

overføres til andre regioner? Det er mye som tyder på det. Mange regjeringer i Latin-Amerika og Øst-Europa har forpliktet seg til å gjennomføre økonomiske reformer. Hvis de følger denne kursen framover, vil de fortsatt tjene på den globale økonomiske framgangen. Denne tendensen ville naturligvis blitt enda sterkere hvis de hadde fått større tilgang til utviklede lands markeder.

I Afrika er situasjonen vanskeligere, med kronisk negativ vekst i mange land, økt fattigdom i løpet av de siste 20 åra og lavere antatt levealder som følge av hiv/aids. De fleste afrikanske land sør for Sahara og enkelte land i Sentral-Asia er ikke kommet like langt som øst- og sørasiatiske land når det gjelder å reformere økonomien. De har heller ikke hatt gleden av den samme tilgangen til utenlandsk kapital og utviklingshjelp. Som følge av dette har de hatt dårlig økonomisk vekst, og de har mislykkes med å redusere sin fattigdom. For å snu den negative trenden i mange av disse landene, er det nødvendig med reformer, institusjonsbygging og en sunn politikk mot fattigdom. I tillegg trengs to sentrale faktorer: økt markedstilgang og økt utenlandsk bistand.

FOR Å OPPNÅ

den veksten som er nødvendig for å få til en effektiv fattigdomsreduksjon, må utviklingsland få adgang til utenlandske markeder med sin eksport av landbruksprodukter, industrivarer og tjenester. Om lag 70 prosent av verdens fattige lever av jordbruk, men markedene for deres produkter i de rike OECD-landene er gjort mer eller mindre utilgjengelige. Det skyldes delvis at rike land subsidierer sine bønder med om lag 2230 milliarder kroner i året. En reduksjon av proteksjonismen innen landbruket i de rike landene, blant annet gjennom lavere importbarrierer, vil gi fattige bønder i utviklingsland en betydelig gevinst.

Selv om de gjennomsnittlige tollsatsene på industrivarer i OECD-landene er lave, gjenstår enkelte «toll-topper»- nettopp innen de sektorer som betyr mest for utviklingslandene, som klær og skotøy. Mange sør- og østasiatiske land blir for eksempel ilagt en toll tilsvarende 200 prosent eller mer på sin eksport av skotøy til Japan. I USA er tollen på skotøy for enkelte land mer enn 50 prosent. Og selv om noen utviklingsland har lykkes med å komme inn på markeder i rike land med sine eksportartikler og betaler lite toll, blir de møtt med antidumping-aksjoner. Utviklingsland og land med overgangsøkonomi er gjenstand for tre fjerdedeler av alle undersøkelser om antidumping i OECD-landene, selv om de bare står for en tredjedel av all OECD-import.

Når det gjelder det servicenæringen i utviklingsland kan tjene på tjenesteutsetting i utlandet og direkte utenlandske investeringer, er potensialet meget stort. Det vil igjen få en positiv innvirkning på den økonomiske veksten og reduksjonen av fattigdom. De rike landene må også opprettholde den relativt frie flyten av tjenester over landegrensene som allerede eksisterer og vise vilje til å gi leverandører av tjenester fra utviklingsland adgang til dette markedet.

BEHOVET FOR U-HJELP

er fremdeles meget stort, spesielt i de fattigste landene. Det trengs enorme investeringer i utdanning, helse og infrastruktur for at de skal komme seg ut av fattigdomsfella og nå FNs tusenårsmål (MDGs) om grunnutdanning for alle, reduksjon av barnedødeligheten, forbedring av mødrenes helse og stans i spredningen av hiv/aids. Den offisielle utviklingshjelpen fra 22 OECD-land, om lag 390 milliarder kroner i 2002, ligger fremdeles langt under det som trengs for å nå disse målene.

Vi må bygge videre på den lærdom vi kan trekke fra disse fattigdomstallene. De forteller oss at vi i størst mulig grad må få andre til å innføre de økonomisk-politiske reformene som land i Øst- og Sør-Asia nå gjennomfører med godt resultat. De ber alle land om å åpne sine markeder for handel med utviklingsland. De forteller oss også at mer bistand, effektivt og målrettet fordelt på de fattigste til utdanning, helse og ernæring, trengs for å skape grobunn for vekst.

At vi har halvert den globale fattigdommen siden 1981, viser at det er mulig å gjøre det igjen. Utfordringen er å sørge for at den halvdelen som skal ut av fattigdommen innen 2015, kommer fra alle land i verden.

Oversatt av Marit Jahreie