Halvgjort minejobb av Norge ?

«Det gjenstår mye arbeid før en landminefri verden er en realitet.»

Norge er nå i ferd med å trappe ned sitt engasjement i landminesaken, etter å ha spilt en sentral rolle i mange år. Landminekonvensjonen, som ble forhandlet frem i Oslo i september 1997, er en unik avtale, som har ført til konkrete resultater. Samtidig gjenstår det mye arbeid før en landminefri verden er en realitet. Norge har investert mye i landminesaken, og regjeringen utfordres til å videreføre arbeidet med den styrke det fortjener.

Minekonvensjonen er et globalt forbud mot all produksjon, salg, lagring og bruk av antipersonellminer. Det er en unik internasjonal avtale, som har ført til reelle forbedringer for mennesker i minerammede land. Den er også den første konkretiseringen av begrepet menneskelig sikkerhet. Ettersom truslene mot internasjonal fred og sikkerhet endrer karakter, må også virkemidlene endre seg.

Norges sterke satsing på mineforbudet er også en direkte støtte til FN og generalsekretær Kofi Annan. Da forbudsarbeidet utenfor FN-systemet var klart og konvensjonen et faktum, ble den ført tilbake dit den hørte hjemme, til nettopp FN og Kofi Annan. Parallelt med dette har Annan ledet et arbeid for å reformere FN-systemet, med fokus på organisasjonens evne til å fungere fredsskapende og krigsforebyggende. Begrepet {lsquo}menneskelig sikkerhet' står sentralt - den militære ideen om staters sikkerhet føres sammen med humanitære ideer om enkeltmenneskers sikkerhet. Arbeidet med mineforbudet strekker seg derfor langt ut over mineproblemet, og baner vei for ett nytt sikkerhetsbegrep i samsvar med dagens og morgendagens trusselbilde.

I de fem årene som har gått siden prosessen ble innledet i 1996, har Norge hatt en sentral rolle, både i å få til avtalen og i å sikre at intensjonene er blitt realisert, gjennom støtte til ryddeprosjekter og arbeid på den diplomatiske arena. Denne sentrale rollen har etablert Norge som et land som tar internasjonale forpliktelser seriøst, og var sterkt medvirkende til at Norge ble valgt som medlem av FNs sikkerhetsråd.

Mineforbudet er en sterk avtale. Så langt har 142 land sluttet seg til. Landene binder seg til entydige tidsfrister, med omgående slutt på all produksjon, eksport og bruk, fire år for å destruere lagre, og ti år for å fjerne alle miner i bakken. Avtalen forplikter partene til å støtte minerammede land i å fjerne minene. Mineforbudet er ingen retorisk øvelse, men en skarp avtale som forplikter statene til konkrete endringer. Flere uttrykker ønske om å slutte seg til forbudet, men krever en oppmykning av forpliktelsene. Russland har krevet unntak for minebruk i Tsjetsjenia, USA for Korea. Slike unntak vil gi en uklar avtale som ikke kan håndheves.

Mineforbudet har virket etter hensikten. Antallet ofre går ned, og det fjernes flere miner enn det legges ut. Minekampanjen ICBL rapporterte gjennom Landmine Monitor Report 2001 at det siste år ikke var noen tilfelle av minelegging i stor skala. Samtidig dokumenterte Landmine Monitor bruk av antipersonellminer i totalt 23 konflikter i samme tidsrom. Produksjonen har gått dramatisk ned, fra 55 til 14 produserende land. Siden 1998 er det ikke rapportert ett eneste tilfelle av eksport. Destruksjon av lagre er også godt i gang, 28 av avtalepartene har allerede innfridd denne delen av avtalen. Tallet på drepte og lemlestede er redusert fra anslagsvis 26000 årlig til et sted mellom 15000 og 20000. Avtalen har satt en ny internasjonal norm - bruk av landminer er uakseptabelt - også for land som ikke har sluttet seg til avtalen.

Det er nå humanitære mineprogrammer i 34 land, rettet inn mot å identifisere og rydde minefelt, hjelpe ofre, og hindre nye skader. I hardt minerammede land, som Afghanistan, Kambodsja, Mosambik og Angola, gir mange års innsats nå resultater. Skadetallene reduseres, landområder frigjøres til produktiv virksomhet, og mulighetene for normal samhandling gjenetableres. Over de siste to- tre årene har fokus i økende grad blitt rettet mot minenes samfunnsmessige konsekvenser i bredere forstand, ikke bare mot skadetall og kvadratmeter minefelt. Det foregår omfattende arbeid med innsamling av data som skal ligge til grunn for prioritering og gjennomføring av mineprosjekter. En annen trend er økende vilje til å se på alternative måter å organisere arbeidet på gjennom å satse på lokale ressurser, noe som både styrker det lokale eierskapet til prosjektene og bidrar til at en får mer ut av knappe midler. De humanitære mineprogrammene er inne i en svært positiv utvikling.

Norge har bygget opp gode fagmiljøer innen rydding, kartlegging, teknologiutvikling, livreddende førstehjelp i felt, samt planlegging og evaluering av prosjekt. I tillegg kommer verdifulle erfaringer innen det nye, resultatorienterte diplomatiet og innen utviklingen av ny internasjonal lov.

Arbeidet med Minekonvensjonen står foran et veiskille. Det brede internasjonale engasjementet som kulminerte med Fredsprisen til ICBL og dens koordinator Jody Williams i 1997, er i ferd med å svekkes. Stater som ønsker å svekke konvensjonen, ser at de politiske kostnadene er mindre nå enn før - derfor er et fortsatt tungt engasjement fra ledende statsaktører helt nødvendig. Norge har stor politisk og faglig troverdighet i minespørsmålet. Det finnes ingen reell avtaker klar om Norge trapper ned sitt engasjement. Ett sentralt stridstema er konvensjonens definisjoner - hva er forbudt og hva er tillatt? Dette tas nå opp av flere land. Utvanning av definisjonene er den mest effektive, og den minst synlige, måten å undergrave konvensjonen på. Norge har hatt en klar linje og har fungert som både vaktbikkje og referanse for andre land med mindre institusjonell hukommelse og kunnskap om spørsmålene.

For Norge representerer de forbudte amerikanske minene på lager et problem. I det nye trusselbildet har disse ingen funksjon. Minene må fjernes fra norsk jord, som offisielt er erklært for minefritt. Amerikanske militære myndigheter har flere ganger tatt opp saken, men norske myndigheter har vegret seg. Konvensjonen er klar på at minene må fjernes innen 28 februar 2003. Norge står derfor i fare for å øve vold mot avtalen, og det haster med å ta et skikkelig initiativ til å få fremforhandlet en avtale med USA.

Et sterkt engasjement for Minekonvensjonen burde være en god sak for Bondeviks regjering. Statsministeren var selv en sentral pådriver for å få behandlet minesaken i 1995, da et enstemmig Storting påla Arbeiderparti-regjeringen å arbeide for et internasjonalt forbud mot antipersonellminer. Bondevik har siden engasjert seg sterkt - også som leder av sentrumsregjeringen. Men i dagens samarbeidsregjering hersker det reell politisk uenighet om Minekonvensjonen. Jan Petersen ledet Høyre i motstanden mot norsk ratifisering av konvensjonen i 1998. Nå kommer det signaler om at Utenriksdepartementet under Petersens ledelse ønsker å nedprioritere den norske innsatsen for å støtte Minekonvensjonen, både politisk og økonomisk. Dette kan innebære redusert støtte til mineryddingsprogrammer og støtteprosjekter for mineofre internasjonalt, og mindre ressurser til den diplomatiske innsatsen for å sikre en fortsatt effektiv konvensjon.

Gjennom fem års aktivt og nyskapende arbeid har Norge profilert seg internasjonalt. Regjeringen må vurdere nøye hvordan denne investeringen skal forvaltes videre. Det er å håpe at regjeringen velger å bygge på det arbeidet som er gjort, fremfor å måtte stå til rette for en nedprioritering av minesaken. Visjonen om en landminefri verden lever videre. Det krever politisk vilje å gjøre den reell.