RUSSLAND: Da jeg i oktober utga boken «Den usynlige krigen; Reiser i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Dagestan», spurte jeg utenriksminister Jonas Gahr Støre om hva norske myndigheter vil gjøre for å støtte Europarådets arbeide for menneskerettigheter og demokrati i Russland, slik regjeringen forplikter seg til i Soria Moria-erklæringen. I boken forteller jeg blant annet historiene til en far og en sønn som har blitt torturert av Tsjetsjenias diktatoriske president Ramzan Kadyrov personlig, og som har klaget sakene sine inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). I Dagbladet 16. november svarer utenriksministeren at: «Det er helt uakseptabelt dersom personer som klager til Domstolen i Strasbourg, deres familie og advokater blir utsatt for press og represalier.»

Dessverre er det ikke snakk om noe «dersom» i dette spørsmålet. Flere av dommene fra EMD slår fast at russiske klagere og deres familier er blitt truet og drept. Europarådets parlamentarikerforsamlings rapportør, kyprioten Christos Pourgourides, kommer til samme konklusjon i en omfattende redegjørelse fra februar i år. Hvis Norge ønsker å støtte opp om Europarådets arbeide, slik utenriksministeren skriver, bør man vel begynne med å kalle ting ved deres rette navn? Norge bør dessuten bistå forfulgte klagere og advokater til EMD på en mer konkret måte enn «å støtte» en «invitasjon» fra Europarådets parlamentarikerforsamling til Ministerkomiteen om «å rette en anbefaling til medlemsstatene om å treffe tiltak for å hindre slikt press og represalier.» Europarådet er tuftet på ideen om statene skal ansvarliggjøres. Men når en av medlemsstatene ikke tar dette ansvaret, er de øvrige statene forpliktet til å handle, ettersom menneskerettigheter er et felles anliggende. Å be overgriperen ta ansvar for offerets sikkerhet, slik regjeringens strategi ser ut til å være, lover ikke godt for ideen om en europeisk rettssfære underlagt Strasbourg.