FILM: I over tjue år har den franske regissøren Claire Denis, og det med god grunn, hatt klippekort på de største filmfestivalene i verden. Varemerket hennes har vært å sette en original linse på komplekse, menneskelige dramaer, og flere av filmene hennes har høstet fortjent med priser.
«Jeg elsker også deg» er hennes nyeste film, og har allerede rukket å vinne Sølvbjørnen for beste regi på Berlinalen. Men selv med franske stjerneskuespillere, er det sørgelig å konstatere at spillet til disse er det eneste beundringsverdige ved dette kjærlighetsdramaet lagt til Frankrike.
«Jeg elsker også deg»
Romantisk drama
«Inneholder mer tomprat enn våte, franske kyss verdt å huske»
Filmen ble spilt inn da covid-19 var på sitt verste, med munnbind, zoom-møter og restriksjoner, og i sentrum for handlingen står det middelaldrende paret Jean (Vincent Lindon) og Sara (Juliette Binoche). Sara er radiojournalist og videointervjuer den tidligere fotballspilleren Lillian Thuram om rasisme og andre mennesker om den økonomiske situasjonen i Libanon. De strekkene er lange, og har heller ikke noe å si for hovedhandlingen i filmen, så det er lov å spørre seg hvorfor dette i det hele tatt er med.
Tango for tre
Etter et opphold i fengsel, sliter Jean med å få seg jobb, og må derfor låne penger av Sara. Det er muligens under franske menns verdighet, men de romantiske bildene som dveler lenge ved paret, levner tilsynelatende ingen tvil om at dette er et stormforelsket par som tar vare på hverandre.
For i det øyeblikket Sara får øye på sin tidligere flamme Francois (Grégoire Colin), som også er Jeans tidligere kamerat og forretningspartner, prøver Sara - med vekslende hell - å danse tango for tre.
Akkurat så enkel og sammensatt er denne filmens beretning.
Claire Denis er nok en gang teamet opp med Christine Angot, som skrev manus til Denis’ film «Let The Sunshine In» (2017), også den med Juliette Binoche på rollelista. Men store navn kan uansett ikke redde denne filmen fra å være det mest ujevne Denis noensinne har laget.
Klippingen av filmen er ikke alltid på lag med fortellingen, som går fra å være langsom i karakterbyggende partier, til å ha lange, voldsomme dialoger som understreker at forhold ikke bare er sex, fryd og gammen. Jeans sidespor – som går via hans aldrende mor som har foreldreansvaret for barnebarnet fra hans tidligere forhold - er ufullkomment og nærmest irrelevant å ha med. Ikke blir dette sporet involvert i den røde tråden heller, og filmen blir unødvendig lengre enn det den trenger å være.
Som regel er det de samme lokasjonene som benyttes under opptakene, og det ville ikke akkurat slått negativt ut hvis de hadde filmet på et sett med høyere produksjonsverdi. Det ville høynet kvaliteten på «Jeg elsker også deg».
Det er lov å spørre seg hvorfor denne filmen i det hele tatt ble tatt ut til Berlinalen. Eller hvorfor man ikke ventet med å spille inn filmen til pandemien var over, slik at de kunne filme uten restriksjoner.
Og, jeg spør meg også hvorfor man skrev et manus som framstår som en porøs crêpe, med all fyllet rennende rett gjennom.
«Jeg elsker også deg» har gode elementer, og det er forfriskende å se et trekantdrama med eldre, upolerte kropper. På sitt beste forsøker filmen å skildre en kvinnes begjær, og hennes kvaler - om hun kan være sammen med flere samtidig, eller om hun bør velge én. Det kan også slås fast at regissør Denis’ forsøk på å vise dette, føles halvhjertet, og ikke helt henne verdig. Hun kan bedre.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
