Halvkok

FILM: Superhelter er merkelige skapninger. De er veldig sterke utenpå, men samtidig så små og myke inni. Slik sett skiller de seg ikke nevneverdig fra alskens MC-hammerbuksekledde bolegutter. Nok om det.

Hancock er en slags avart av Supermann. Han kan fly. Løfte tunge ting og slå hull i asfalten. I tillegg er han over gjennomsnittet kjekk (Will Smith). Pytt sann, overflatiske egenskaper. Hancock føler seg misforstått, mislikt og utstøtt av menneskene. Det er tross alt bare en av ham og så mange av oss andre. Hørt det før?

Superhelter er likevel som folk flest. Når ting butter skikkelig imot, tyr dem til flaska. Og ikke på den melankolske, Thomas Dybdahl-aktige, rødvinsdrikkende måten. Nei, nei. Hancock drekker med begge nevene. Bøtter nedpå. Skikkelig rai rai! Oftere på fylla enn David Hasselhoff!

Heltedådene – han er tross alt superhelt – blir med andre ord utført med en viss vri. Feilprosenten er høy. Fylla har skylda. Og filmens første halvdel byr på stor underholdning. Det er fra fulle folk (og barn) man skal ha det.

I tillegg er samspillet mellom Will Smith og Jason Bateman – den mislykkede PR-mannen som gjør det til sin oppgave å redde Hancock fra seg selv – storartet. Saturday Night Live-morsomt. De er som skapt for hverandre. Brødre i blodet.

Men det er ei dame. Det er alltid ei dame. Bateman blir skjøvet ut i kulda (forståelig nok), og inn stepper smellvakre Charlize Theron.

Herfra faller «Hancock» tilbake i den gode gamle heltefilmfella. Noe som topper seg i et malplassert kraftoppgjør, der LA blir knust til grus. Jeg mener, hvorfor?!

Likevel ror regissør Peter Berg det i land, uten å bli altfor bløt på beina.

Teit, severdig sommerunderholdning, altså.