Halvkvedede erkjennelser

ABORTLOVEN 30 ÅR: Marianne Mjaalands debattinnlegg i Dagbladet sist lørdag er en fascinerende manifestasjon av det samvittighetstrykket som ligger og presser på den norske kollektive sjel etter 30 år med selvbestemt abort. Abortprester er forsvunnet inn i glemselens støv, og ingen regner dem som aktuelle meningsbærere lengre. Når stråmennene er forsvunnet, og parolene ikke har noen reelle motstandere lengre, da må saken drøftes uten slagord.

Abortpraksisen løses fra båndene til de historiske prosesser som gav den det momentum som skulle til for å slå igjennom. Samtidig gir moderne teknikker muligheten til å velge bort barn med uønsket kjønn eller syndromer. Spørsmålet reiser seg derfor også om det finnes rettmessige eller urettmessige motiver for å gjøre en lovlig handling. Nyfødtmedisinen gjør det mulig å redde barn forløst før enkelte lands abortgrenser. Bildet blir uklart. Eller blir det uhyggelig klart?

Abortloven ble båret fram av ropet fra uretten i at ofte bare ett av kjønnene ble stående med ansvaret for et unnfanget barn. «Bestemme over egen kropp» er et selvbærende og uimotsigelig utsagn. Det er så upresist og sterkt at det feier ned alle nyanseringer som er frekke nok til å problematisere. Det er så harmdirrende rettferdig at spørsmålet om det gryende livet selv er «sin egen kropp» virker underlig upassende.

Men når støvet legger seg over slagmarkene etter store kvinnefrigjøringsslag, er det tid for å se på krigens «collateral damage». Spenningen nå er knyttet til om vekten av alle de avbrutte liv vil begrense erkjennelsesdybden til slike antydninger som Mjaaland setter døren på gløtt for. Hun er vis nok til å avslutte med å høflig, men bestemt, lukke døren. Skulle Mjaaland følge sine antydninger til deres logiske konsekvens ville resultatet bli for truende. Men klarer antydninger og skinnerkjennelse å drenere ut trykket?

Det at abort ble votert rettferdig av lovgivere løste visst ikke alt likevel. Samvittighetens dom hviler tungt over mange. Den dommen finnes det ingen steder å gå med, fordi det å selv søke tilgivelse vil være å domfelle så mange andre. Abortproblematikken framstår derfor som låst fast i en kollektiv samvittighet. Mjaalands innlegg med sine selvmotsigelser er akkurat så vag en moderne «drøfting» behøver å være før antydninger blir konklusjoner. Det vil nemlig høste en storm. Den som hører etter kan ane den, stemmene fra tusener som vil heves til et blindt og rasende rop i protest mot å bli vekket fra glemselens skjøre forsoningssøvn.