Halvveis herlig

Dave Grohl og Foo Fighters skiller hardt og mykt. Klar seier til den delen som rocker.

CD: Dave Grohl har i det minste ryddet opp for deg på forhånd på Foo Fighters\' femte album:

1. Er du først og fremst ute etter hans ekstremt medrivende og melodiøst superflytende vind-i-håret-kraftrock, så finner du 40 svært gode minutter med dette på CD1.

2. Er du av dem som har sett med stor spenning fram imot at Grohl skal rendyrke de akustiske sidene av sin melodiske åre, så har du lov til å bli skuffet av det lange gjespet av ei plate som er CD2.

Kompromiss

«In Your Honor» er derfor ikke den mastodonten av ei plate den nok er ment som - det ultimate kunstneriske og kommersielle kompromiss, det beste av to verdener både musikalsk og demografisk. Det er grunn til å tro at Foo Fighters aldri hadde turt å sette sitt navn på CD2 isolert sett, i redsel for å frastøte seg et kommersielt sett langt viktigere mainstream hardrockpublikum.

Når dette er sagt, hadde det vært lite i veien for å spe ut CD1 med noen av de bedre låtene fra den akustiske CD2, og slik kvittet seg med det overflødige fettet man alltid finner på dobbeltalbum laget over ævne .

Effektiv rock

Grohls oppryddingsgrep framhever allsidigheten hans, men underbygger også noen svakheter. Problemet med den akustiske plata er en overmannende monotoni, som verken reddes av en gjesteopptreden av Norah Jones på softjazzende «Virginia Moon» eller av Josh Hommes gitar på «Razor» - Grohl gjør ikke «en Nick Drake» som mange skal ha det til, men setter seg fast i en seig americana/rawk-gjørme, til tross for edle og gode intensjoner.

Rockdelen er derimot upåklagelig, og oppleves som Foo Fighters beste plate til nå: dette er Grohl & co på inspirert autopilot i suveren marsjhøyde, en slående effektiv og bortimot uangripelig kraftpakke av riff og melodi som viser at Dave Grohls popferdigheter kommer aller best til sin rett gjennom å vise muskler med emosjonell finfølelse, heller enn éndimensjonalt føleri i myk tapning.