Halvveis i perioden

Det er i disse dager gått to år siden Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre inntok regjeringskontorene etter Arbeiderpartiet og Thorbjørn Jagland.

Mange analytikere og politiske motstandere avskrev regjeringsdannelsen som en umulighet. Mange har måttet bite i seg disse spådommene i etterkant.Utgangspunktet for sentrumspartienes regjeringsambisjoner var den gang som nå troen på at en sentrumskoalisjon ville oppnå større manøvreringsrom og styringsmuligheter fra en mindretallsposisjon enn noe mindretallsalternativ med tyngdepunktet enten til høyre eller til venstre. Åpen for samarbeid og søken etter løsninger i begge retninger har en koalisjon utgått av Stortingets sentrumspartier forutsetningsvis større muligheter for å få flertall bak sin politikk enn andre aktuelle alternativer. # Det er hovedsakelig økonomiske spørsmål som har vært utgangspunktet for skillelinjene i norsk politikk gjennom hele dette århundret. I den økonomiske politikken har det vært «enkelt» å legge til grunn en todeling av norsk politikk ut fra synet på skattepolitikk, nivået på offentlige utgifter m.m. Samtidig har valgforskerne i mange år pekt på at det også er andre konfliktlinjer som avgjør velgernes atferd. En rekke av disse går på kryss og tvers av den ene dimensjonen som har fått prege norsk politisk samarbeid. Dette gjelder bl.a. spørsmål knyttet til by- land-dimensjonen og verdimessige og etiske spørsmål. I sum betyr dette at det politiske kartet er langt mer sammensatt enn mange - både politikere og analytikere - ønsker å ta innover seg. I EU-saken er det disse «kryssende konfliktlinjene» som mer enn noe er forklaringen på at folket ved to anledninger har stemt nei.

Det har vært mindretallsregjeringer som har vært det normale i Norge siden Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall i Stortinget i 1961. Og det er også et historisk faktum at Norge har vært styrt med sentrumspartienes mer eller mindre aktive deltagelse i det meste av denne perioden. Sentrumspartiene har enten sammen eller hver for seg deltatt i samarbeidsregjeringer eller påvirket den til enhver tid sittende mindretallsregjerings politikk. Med dette som bakgrunn er det grunn til å spørre seg hvorfor en regjering utgått av sentrumspartiene ble så unisont avskrevet før regjeringsdannelsen 1997? Var det ingen som regnet med at en slik regjering ville møtes av en opposisjon like ansvarlig som den sentrumspartiene selv hadde utgjort?

Mye tyder på at mange hadde rett i dette. Regjeringen møtte Stortinget i visshet om at den parlamentariske støtten var svak. Med bare 42 av 165 representanter bak seg var det med ydmykhet Regjeringen presenterte sin tiltredelseserklæring i oktober 1997. I regjeringspartiene var realismen utbredt med henblikk på hva man kunne få gjennom av egen politikk i Stortinget uten å samarbeide og kompromisse fra første dag. Jeg tror allikevel det vil være riktig å si at det var mange i sentrumspartiene som ble overrasket over den negative holdningen til samarbeid med Regjeringen som preget deler av både opposisjonen i Stortinget og av andre tunge samfunnsaktører den første tiden. Sentrumspartiene hadde i en årrekke aktivt søkt samarbeid og innflytelse fra opposisjon. Hvorfor skulle det da være så umulig å få til det samme fra regjeringsposisjon?

Budsjettene for 1998 og 1999 ble vedtatt med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre. Regjeringspartiene startet budsjettforhandlingene for begge år med sonderinger med Arbeiderpartiet som Stortingets største parti. Det ble raskt klart at Arbeiderpartiet stilte krav for et eventuelt budsjettsamarbeid at regjeringspartiene måtte bryte den inngåtte avtalen om kontantstøtten med Fremskrittspartiet og Høyre. Ved inngangen til forhandlingene om budsjettet for 2000 har Arbeiderpartiets ledelse gjort det klart at Arbeiderpartiet nå er rede til å bidra til en budsjettløsning der kontantstøtten ligger inne mot å få gjennomslag for en del krav partiet har framsatt. På denne måten er norsk politikk på vei mot en normalisering der alle partier signaliserer interesse for å øve innflytelse på budsjettpolitikken.

Det er også mange andre store saker som står foran sin behandling i løpet av de to år som gjenstår av denne stortingsperioden. Regjeringen varsler i nasjonalbudsjettet at man til våren tar sikte på å legge fram forslag om reform av momssystemet. Denne saken har blitt liggende ubehandlet hos flere regjeringer før Regjeringen nå tar sikte på en omlegging. Dette er en helt nødvendig reform i en situasjon der momssystemet etter hvert blir svekket fordi tjenesteproduksjon som ikke er momsbelagt utgjør en stadig større andel av totaløkonomien. Vi står også foran en omfattende debatt om den fremtidige organiseringen av statens engasjement i petroleumssektoren, herunder det fremtidige eierskapet til Statoil. Også i finans- og øvrig næringsliv ser vi sterke krefter som presser på det vi har oppfattet som gode løsninger i og for Norge. Regjeringen er avhengig av at Stortinget går inn i disse omfattende sakene med stort alvor og gir rom for å finne de gode løsningene som kan være robuste i en stadig mer globalisert økonomi.

Regjeringen kan etter to år se tilbake på en rekke gjennomslag for sine prioriteringer. Ikke minst gjelder dette en ny familiepolitikk, en ny offensiv i distriktspolitikken og en kraftig satsing på forskning og nyskaping. Samtidig har Regjeringen gitt vesentlige bidrag til å stabilisere norsk økonomi og legge grunnlaget for fortsatt lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. En stram økonomisk styring, sammen med økende oljepriser, har bidratt til at rentenivået nå er på vei ned igjen. Skal vi mestre de store utfordringene vi står overfor ved inngangen til et nytt århundre, kreves det vilje til samarbeid. Ingen partier kan alene løse oppgaven. I en situasjon der vi har en mindretallsregjering - og der de aktuelle alternativene også vil være mindretallsregjeringer - er utstrakt vilje til samarbeid en forutsetning for at Norge skal lykkes. Det påhviler alle politikere et stort ansvar for å få dette til.