VARSKO: Kjell Grandhagen, pensjonert generalløytnant og tidligere etterretningssjef, advarer mot nedbygging av det norske forsvaret. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet 
VARSKO: Kjell Grandhagen, pensjonert generalløytnant og tidligere etterretningssjef, advarer mot nedbygging av det norske forsvaret. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet Vis mer

Debatt: Forsvaret

Halvveis til en langtidsplan

Det er simpelthen ikke mulig å realisere et troverdig landforsvar i dagens trusselbilde innenfor de rammer Stortinget har trukket opp.

Meninger

Det gikk som det måtte gå da Stortinget skulle sluttbehandle Langtidsplanen for Forsvaret (LTP). Planen kom altfor sent fra regjeringen, unnlot å behandle sentrale elementer og havnet midt oppi behandlingen av Forsvarsbudsjettet for 2017. Resultatet ble at Stortinget vedtok en delplan som etterlater like mange spørsmål som den besvarer.

Innstillingen fra en samlet utenriks- og forsvarskomité, regjeringspartiene inklusive, er overraskende nådeløs mot Regjeringen når den sarkastisk påpeker at LTP’en «bare utgjør første del i en behandling av Forsvarets fremtid» og at den «legger til grunn at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med den andre delen av langtidsplanen om videre utvikling og innretting av Hæren og Heimevernet».

Nå er en landmaktsutredning i gang for å løse del to av oppdraget, men ved den hefter et alvorlig minus. Stortinget sluttet seg nemlig til at fremtidens hær og heimevern må finansieres innenfor LTP’ens totalramme, hvilket innebærer investeringer for bare fem-seks milliarder kroner i den forpliktende fireårsperioden frem til 2020, og 25 usikre milliarder i løpet av resten av 20-års-perioden. Mens resten av forsvaret er besluttet basert på operative behov, skal vi altså få et landforsvar basert på «design-to-cost»-prinsippet.

Særlig hæren står overfor kritiske investeringsbehov. Erstatning for aldrende kampsystemer som stridsvogner og artilleri har stått på planene i årevis, og er besluttet av Stortinget, men skyves altså nå videre ut. Stortinget besluttet også å fjerne hærens kritisk viktige helikopterstøtte til fordel for styrking av helikopterberedskapen på Østlandet. Rammene peker i retning av et betydelig redusert landforsvar i en tid der regjeringen selv beskriver en dramatisk endret sikkerhetspolitisk situasjon i Norges nærområder.

Blekket på Stortingets LTP-vedtak rakk heller ikke å bli tørt før en ny alvorlig hendelse truer med å undergrave LTP’ens troverdighet; valget av Donald Trump til ny amerikansk president. Det gjenstår å se hvilken Europa- og Nato-politikk den nye presidenten vil føre, men ett er sikkert: Han vil kreve betydelig større innsats av de europeiske Nato-landene.

Når forsvarsminister Ine Eriksen Søreide om ikke lenge vil møte USAs nye forsvarsminister, må hun forvente å få følgende første spørsmål: «Norge er ett av alliansens rikeste land, og har en strategisk nøkkelposisjon. Når har Norge tenkt å oppfylle sin forpliktelse om å øke forsvarsbevilgningene til to prosent av BNP?».

Det vil være klokt å ha et godt og konkret svar klart på det spørsmålet.

Norge er et lite land som alltid vil ha et begrenset forsvar sett opp mot mulige trusler. Derfor er vi mer enn mange andre Nato-land kritisk avhengig av allierte forsterkninger i krise og krig. Men med dagens reduserte strategiske varslingstider, og risikoen for at Natos innsatsstyrker er engasjert annetsteds, kan man ikke basere seg på at allierte er på plass før starten av en konflikt. Da blir det viktig med et nasjonalt forsvar som både virker avskrekkende på en motstander og som i en innledende fase kan sinke og avgrense et militært angrep. LTP’en legger opp til et sterkt nasjonalt luftforsvar, og moderne – om enn begrensede – maritime kapasiteter. Luft- og sjøstridskrefter er imidlertid samtidig de kapasitetene fra Nato-allierte som hurtigst kan komme oss til unnsetning i krisetider, og som alliansen har relativt mye av.

Akilleshælen i et troverdig terskelforsvar i nord utgjøres av landforsvaret. Allierte hærstyrker vil bruke uker og kanskje måneder for å komme på plass i Norge. Inntil da må vi selv sørge for at en motstander ikke oppnår avgjørende fordeler. Vi kan ikke forvente av våre allierte at de skal ofre sitt blod for å gjenerobre terreng vi selv valgte å oppgi fordi vi ikke så oss råd til styrker som kunne forsvare det.

Forsvarssjefen skal levere sin anbefaling om fremtidens landforsvar. Da han leverte sitt fagmilitære råd for et drøyt år siden, valgte han å se bort fra de pluss-minus-nullvekst-banene regjeringen hadde gitt ham i mandatet, og foreslo en kraftig styrking av forsvaret. Det bør han også gjøre når han nå skal beskrive fremtidens hær og heimevern. Det er simpelthen ikke mulig å realisere et troverdig landforsvar i dagens trusselbilde innenfor de rammer Stortinget har trukket opp. Styrkingen på 165 milliarder kroner spises delvis opp av et helt urealistisk interneffektiviseringskrav på 40 milliarder kroner, og etterlater altfor små rammer til hær og heimevern. Dette var selvfølgelig også den reelle grunnen til at regjeringen ikke behandlet landforsvaret i sin LTP: Pengesekken var allerede brukt opp.

Regjering og Storting må nå ta innover seg virkeligheten i den situasjonen som er skapt. De er halvveis til en langtidsplan for Forsvaret, og de må forholde seg til to realiteter med en klar innbyrdes sammenheng:

Vi må selv ta initiativ til å styrke vår troverdighet i Nato og overfor vår viktigste bilaterale partner USA gjennom å oppfylle forpliktelsen om to prosent av BNP til forsvaret.

Vi må vise alliansen at vi mener alvor med et terskelforsvar i nord gjennom en kraftig styrking av hærens operative evne. Den kommer ikke innenfor de økonomiske rammene som så langt legges til grunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.