Verden synes samstemt i synet på at Hamas må straffes for vold og terror. Men hvorfor vil ingen lytte til Hamas’ politiske program, som faktisk åpner for pragmatiske kompromisser med Israel? Det blir ingen reell fredsprosess i Midtøsten før Hamas anerkjennes som en politisk aktør og deres program tas på alvor. Israelerne kan like det eller ikke, men Hamas er kommet for å bli. Hamas henter sin legitimitet blant palestinerne fra tiår med selvoppofrende sosialt arbeid blant trengende, fra motstandskamp – inkludert terror – mot Israels okkupasjon og fra en demokratisk valgseier i 2006. Deretter har Hamas i maktposisjon overlevd tre år med internasjonale sanksjoner, israelsk blokade og rivalen Fatahs sabotering av Hamas’ lovlige regjeringsutøvelse. Tross all død og ødeleggelse under Israels siste krigstokt i Gaza, sto Hamas som organisasjon fortsatt oppreist da den israelske hæren trakk seg ut. I motsetning til PLO, som under Israels invasjon i Libanon i1982 lot seg evakuere fra vertslandet, lar ikke Hamas seg bombe ut av Gazastripen.

Når Israel en dag innser at de må møte Hamas ved forhandlingsbordet, kan det paradoksalt nok vise seg å utgjøre en langt større utfordringen å forholde seg til Hamas’ politiske program enn å svare på Hamas-militsens amatørmessige rakettangrep. Hva er så Hamas målsetting i dag? Tabloide framstillinger av Hamas’ ideologi gjentar til det kjedsommelige at målet er å utslette Israel og å opprette en islamsk stat i hele Palestina/Israel. Det er korrekt at disse målene er nedfelt i Hamas’ charter fra 1988, et dokument som for øvrig er befengt med gammel europeisk antisemittisme. Men det gir begrenset innsikt i Hamas’ rolle og ambisjoner å lese de utopiske dogmene i charteret, som Hamas-lederne selv for lengst har sluttet å referere til, uten å forholde seg til den utviklingen bevegelsen har gjennomgått på 20 år.