Hamas må anerkjennes

Verden synes samstemt i synet på at Hamas må straffes for vold og terror. Men hvorfor vil ingen lytte til Hamas’ politiske program, som faktisk åpner for pragmatiske kompromisser med Israel? Det blir ingen reell fredsprosess i Midtøsten før Hamas anerkjennes som en politisk aktør og deres program tas på alvor. Israelerne kan like det eller ikke, men Hamas er kommet for å bli. Hamas henter sin legitimitet blant palestinerne fra tiår med selvoppofrende sosialt arbeid blant trengende, fra motstandskamp – inkludert terror – mot Israels okkupasjon og fra en demokratisk valgseier i 2006. Deretter har Hamas i maktposisjon overlevd tre år med internasjonale sanksjoner, israelsk blokade og rivalen Fatahs sabotering av Hamas’ lovlige regjeringsutøvelse. Tross all død og ødeleggelse under Israels siste krigstokt i Gaza, sto Hamas som organisasjon fortsatt oppreist da den israelske hæren trakk seg ut. I motsetning til PLO, som under Israels invasjon i Libanon i1982 lot seg evakuere fra vertslandet, lar ikke Hamas seg bombe ut av Gazastripen.

Når Israel en dag innser at de må møte Hamas ved forhandlingsbordet, kan det paradoksalt nok vise seg å utgjøre en langt større utfordringen å forholde seg til Hamas’ politiske program enn å svare på Hamas-militsens amatørmessige rakettangrep. Hva er så Hamas målsetting i dag? Tabloide framstillinger av Hamas’ ideologi gjentar til det kjedsommelige at målet er å utslette Israel og å opprette en islamsk stat i hele Palestina/Israel. Det er korrekt at disse målene er nedfelt i Hamas’ charter fra 1988, et dokument som for øvrig er befengt med gammel europeisk antisemittisme. Men det gir begrenset innsikt i Hamas’ rolle og ambisjoner å lese de utopiske dogmene i charteret, som Hamas-lederne selv for lengst har sluttet å referere til, uten å forholde seg til den utviklingen bevegelsen har gjennomgått på 20 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Undertegnede har i forbindelse med forskningsarbeider intervjuet sentrale Hamas-ledere i Gaza, Damaskus og Beirut om deres holdning til politisk deltakelse og fredsforhandlinger med Israel. Disse lederne fremviser en temmelig konsistent og pragmatisk holdning til flere av kjernespørsmålene i konflikten. De har ambisjoner om å delta i utformingen av det palestinske samfunn innenfor rammen av en palestinsk stat – side om side med Israel. Det betyr at de er mer lydhøre for den til enhver tid rådende folkeopinion enn overfor dogmene i charteret. Hamas har hele tiden avvist Oslo-avtalene fra 1990-tallet som uttrykk for palestinsk kapitulasjon. De hevdet fra første stund at Israel ikke ønsket fred, og at Osloavtalen var en felle som Israel misbrukte for å befeste okkupasjonen. I ettertid innser den jevne palestiner at Hamas’ analyse var meget presis.

Det betyr ikke at Hamas’ eneste alternativ er videre krig. Tvert imot har Hamas lansert et alternativt kompromissforslag grunnlagt på det islamske konseptet for en langvarig våpenhvile, hudna. Ideen er at så lenge verken Israel eller palestinerne synes klare for å slutte endelig fred, bør det være mulig å slutte å drepe hverandre. Betingelsene vil være at det opprettes en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, som overholder en våpenhvile som kan strekke seg over flere tiår. Så vil det være opp til neste generasjon israelere og palestinere å avgjøre om tiden da er moden for en permanent fredsavtale. Dette betyr at Hamas godtar tostatsløsningen, men at organisasjonen vil utsette den politisk belastende handlingen det vil være å ’anerkjenne Israel’. Hamas’ forslag er forenlig med internasjonal rett og relevante FN-resolusjoner. Et underliggende element i Hamas’ handlinger de siste årene er ønsket om å bli anerkjent som en politisk aktør. Derfor stilte Hamas til parlamentsvalg i januar 2006, noe som i seg selv var et brudd i forhold til partiets boikott av det forrige valget i 1996. Under valglisten Change and Reform presenterte Hamas et valgprogram som representerte en tydelig moderasjonslinje i forhold til islamistenes gamle alt-eller-intet-holdning.

To områder kan fremheves: Programmet fokuserte på kamp mot korrupsjon og behovet for administrative reformer innenfor de palestinske myndighetene (PA), mens målet om innføring av islamske lover var tonet ned. Videre, i forholdet til Israel, konsentrerte programmet seg om kampen mot okkupasjonen, på bekostning av det gamle kravet om frigjøring av hele Palestina. Dette var viktige politiske signaler, som ble ignorert av omverdenen. Til tross for at Hamas vant rent flertall i det palestinske parlamentet, fikk omverdenen aldri mulighet til å bedømme hvordan Hamas ville håndtere regjeringsmakt under normale forhold. Ismail Haniyehs Hamas-regjering ble fra dag en utfordret av en USA-ledet internasjonal boikott og nye israelske grenserestriksjoner. Hamas skulle presses til moderasjon ved å godta tre krav: Anerkjenne Israel, avslutte voldsbruk, samt å godta Osloavtalene. Hamas avviste å godta et slikt ultimatum uten videre, men ønsket å diskutere betingelsene, noe USA avslo.

Pragmatikeren Haniyeh søkte likevel å komme kravene i møte på halvveien. Hamas ga nemlig to viktige innrømmelser i avtaler med Fatah i løpet av det første året ved makten: I juni 2006 godtok Hamas det såkalte ’fangedokumentet’ hvor Hamas for første gang anerkjenner at den palestinske presidenten har myndighet til å føre fredsforhandlinger med Israel. I tillegg forpliktet Haniye seg til å ’respektere’ tidligere avtaler inngått av PLO, da Hamas og Fatah i februar 2007 ble enige om en politisk plattform for en nasjonal samlingsregjering. For Hamas var dette radikale kompromisser som kostet mye strid internt i bevegelsen. Men fortsatt nektet omverdenen å lette på sanksjonene, noe som skapte dyp frustrasjon blant Hamas-lederne. Når gevinstene for kompromissviljen uteble, stanset moderasjonsprosessen i Hamas opp. Rådgiver for statsminister Haniyeh, Ahmed Yousef, er ikke i tvil om at sanksjonene svekket de moderate, inkludert han selv, og styrket de militante kreftene i Hamas.

Det kan være vanskelig å se logikken i Hamas rakettprovokasjoner i desember som ble Israels påskudd for å iverksette den største militæroffensiven i Gaza på 40 år. Men logikken er ikke spesielt komplisert: Hamas krever å bli anerkjent som en politisk aktør, med en plass i det palestinske parlamentet og rett til å danne regjering i tråd med folkemeningen. Hamas ønsker en stemme som blir lyttet til av EU og USA når diplomatiet skal forhandle våpenhviler eller fred. Så lenge Hamas nektes en slik politisk anerkjennelse, vil islamistbevegelsen fortsette med det den behersker aller best: geriljakrig, rakettangrep og selvmordsterror.