FORSKJELLSBEHANDLING: «Kulturelt mangfold betraktes bare som nyttig så lenge innvandrere tar jobber nordmenn ikke vil ha, under vilkår nordmenn ikke vil finne seg i, og at de flytter seg dit etterspørselen etter arbeidskraft er størst», skriver innsenderne. Her et mobilt gatekjøkken i Longyearbyen på Svalbard. Foto: Nina Hansen
FORSKJELLSBEHANDLING: «Kulturelt mangfold betraktes bare som nyttig så lenge innvandrere tar jobber nordmenn ikke vil ha, under vilkår nordmenn ikke vil finne seg i, og at de flytter seg dit etterspørselen etter arbeidskraft er størst», skriver innsenderne. Her et mobilt gatekjøkken i Longyearbyen på Svalbard. Foto: Nina HansenVis mer

Hamburgerøkonomiens bakside

VELFERD: Hva skjer når innvandrere krever like vilkår og rettigheter, og drømmer de samme drømmene som nordmenn? De nedvurderes og usynliggjøres.

||| Er den norske velferdsstaten i stand til å integrere innvandrere? Spørsmålet er i økende grad blitt satt på dagsordenen siden begynnelsen av 1990-tallet, ofte på grunnlag av en antakelse om at de sjenerøse velferdsordningene «syr puter under armene» på folk, og dermed skaper «velferdsfeller» eller bidrar til en klientifisering av innvandrerne. Skytset har vært satt inn mot velferdsstaten selv, samt mot en presumptivt feilslått integreringspolitikk: Koblingen mellom et velferdssystem som gir insentiver til trygdemisbruk, og en aksept for ivaretakelse av kulturelle forskjeller, antas å skape økonomisk underordning og framvekst av segregerte parallellsamfunn, noe som i siste instans bidrar til å undergrave den hardt tilkjempede velferdsstaten.

Innvandrere framstilles dermed som en trussel i debatten om velferdsstaten. Det er derfor et forfriskende utgangspunkt når den liberalistiske tankesmien Civita snur debatten på hodet ved å hevde at innvandring er nyttig for norsk velferd. I pamfletten «Migrasjon og frihet», utgitt av Civita i 2009 (samt i Civita-rådgiver Marius Doksheims artikkel i det siste nummeret av tidsskriftet Samtiden), framheves det at det ikke er innvandrerne som er det egentlige integreringsproblemet. Innvandreres lavere deltakelse på arbeidsmarkedet forklares i stedet som et systemisk problem - det er ikke et uttrykk for enkeltindividers mangelfulle motivasjon eller integreringsvilje, men et resultat av den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Argumentet er som følger: Den norske modellen ekskluderer innvandrere fra arbeidsmarkedet fordi det stilles for høye krav til kompetanse. Innvandrere faller utenfor arbeidsmarkedet fordi det ikke eksisterer jobber for grupper med lav produktivitet i dagens arbeidsmarked. Nøkkelen til integrering er dermed å skape et arbeidsmarked som likner mer på det amerikanske, der innvandrere med lave kvalifikasjoner får innpass i jobber som toalettvert eller ryddehjelp.

Civita mener åpenbart at løsningen på velferdsstatens utfordringer knyttet til arbeidsmarkedsdeltakelse er mer av denne typen «hamburgerøkonomi», ikke mindre - fordi dette vil gagne både majoritet og minoritet. Som Doksheim skriver i Samtiden, kjemper ikke innvandrere og nordmenn om de samme jobbene, de utfyller hverandre. Ifølge Doksheim kan innvandring derfor sammenliknes med situasjonen da datamaskinene fikk en sentral rolle i arbeidslivet; de utkonkurrerte ikke arbeidskraften, men gjorde den mer produktiv: «Ved å vaske, stå i resepsjon eller kjøre trikk øker innvandrere norske arbeidstakeres produktivitet» (vår kursivering).

Et stort problem med Civitas tilsynelatende positive fokus på innvandring og kulturell annerledeshet, er at det bygger på kraftig generaliserte beskrivelser av kulturelt mangfold og motsetninger mellom innvandrere og nordmenn. Innvandrere framstilles som uproduktive, har andre forventninger, drømmer og krav enn høyt kompetente og produktive nordmenn. Kulturelt mangfold betraktes bare som nyttig så lenge innvandrere tar jobber nordmenn ikke vil ha, under vilkår nordmenn ikke vil finne seg i, og at de flytter seg dit etterspørselen etter arbeidskraft er størst. Civita svarer imidlertid ikke på det opplagte: Hva skjer når innvandrere krever like vilkår og rettigheter, og drømmer de samme drømmene som nordmenn - når den uproduktive innvandreren blir produktiv og de facto integreres?

Et annet problem er Doksheims påstand om at «det eneste som i utgangspunktet taler mot deltakelse av arbeidslivet, er den lave produktiviteten». Han beskriver dermed et fargeblindt arbeidsmarked der etnisitet, hudfarge og kjønn ikke spiller noen rolle. Diskriminering og rasisme er ikke en del av Civitas virkelighetsforståelse. Men er det virkelig slik at den viktigste barrieren innvandrere møter i det norske arbeidsmarkedet er deres egen mangel på kompetanse? Er stillinger med lave krav til kompetanse, lav lønn og et begrenset ansettelsesvern veien å gå for å integrere innvandrere i arbeidsmarkedet?

Det er åpenbart et problem at en del innvandrergrupper har lavere arbeidsdeltakelse enn befolkningen for øvrig. Mye tyder imidlertid på at dette kan ha vel så mye å gjøre med diskrimineringsmekanismer i det norske arbeidslivet, og dette løses neppe ved at lønningene senkes. Som forskere på diskriminerings- og integreringsspørsmål, oppfatter vi det som viktig å påpeke at virkeligheten mange innvandrere møter i det norske arbeidsmarkedet ikke nødvendigvis handler om at de mangler kompetanse, men at kompetansen de besitter nedvurderes og usynliggjøres i møte med det norske arbeidslivet. I den nyutgitte boka «Klassebilder. Ulikhet og sosial mobilitet i Norge», viser Orupabo for eksempel hvordan høyt utdannede innvandrere opplever at de blir forskjellsbehandlet i det norske arbeidsmarkedet. De opplever at de har feil kompetanse og feil hudfarge, og at de ikke blir anerkjent som attraktive og kompetente arbeidstakere. Selv om de besitter høy kompetanse, rykker de altså tilbake til start. Civita har riktignok fokusert mest på lavtutdannede, men opererer med en problematisk oppfatning av det norske arbeidsmarkedet som en nøytral fordeler av lønn og karrieremuligheter. Hva som anerkjennes som verdifull kompetanse og en attraktiv arbeidstaker, er imidlertid langt fra gitt, men noe det stadig forhandles om innenfor norsk arbeidsliv.

Innvandrere er blitt tilkjent en sentral rolle i debatten om velferdsstatens framtid. På den ene siden framstilles innvandrere som en trussel, der kulturell annerledeshet knyttes til høyere arbeidsledighet og en belastning på trygdebudsjettene. På den andre siden framstilles de som velferdsstatens potensielle redning, ved at de utfører jobbene nordmenn ikke lenger vil ha. For å parafrasere den svenske forskeren Katarina Mattsson, ender innvandrere dermed som gisler i den norske velferdsdebatten. Civitas tilsynelatende positive perspektiv på innvandrere og kulturelt mangfold er et uttrykk for den siste posisjonen, der en reformering av den norske modellen framstilles som en vinn-vinn-situasjon både for nordmenn og innvandrere. Imidlertid bidrar dette perspektivet snarere til å sementere stereotype forestillinger om «oss» og «dem», som igjen legitimerer et system der økonomisk ulikhet følger etniske skillelinjer.