Hamlet i tynn luft

TRONDHEIM (Dagbladet): Om det er synd på Hamlet fordi han har et hult og moralsk flatt Danmark rundt seg, er det like synd på Kåre Conradi som har fått en hul og ganske sjelløs «Hamlet»-oppsetning omkring seg. I arbeidet med å gi «Hamlet» ungdomsappell har Svein Sturla Hungnes knadd livet ut av dramaet.

Det er riktig at et teater først skal spille «Hamlet» når det har en Hamlet i skuespillerstallen. Kåre Conradis Hamlet er det da heller ingen ting i veien med. Kledd i grønn dress, og med «Svakhet, ditt navn er kvinne» som en av sine første replikker,

en setning han foraktfullt spytter ut, skjønner vi raskt hvor Conradis Hamlet er. Han er en desperat ung mann som har mistet troen på livet allerede før han har begynt på det. Han har fått livet - eller riktigere døden - i fleisen, og mistet fotfestet. Farens plutselige bortgang, og morens kjappe ekteskapsinngåelse med farens bror, har satt Hamlet i en personlig krise. Han har mistet troen på kjærligheten og på menneskene. Han er fratatt all livsglede.

Ødipus

Allerede før farens gjenferd viser seg for Hamlet, og forteller

hvordan han ble drept, har Kåre Conradi eksponert den Ødipus-problematikken som så lett kan tolkes inn i «Hamlet». Hans Hamlet er mer preget av denne personlige konflikten enn av den underliggende kaos-problematikken om en tid som er gått av ledd. Ødipus-problemet vokser seg etter hvert stort og tydelig for Conradis Hamlet, og kulminerer i en scene der Hamlet myrder hoffmannen Polonius og desperat omfavner sin mor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som følsom ung mann som ikke klarer å holde ut at moren har giftet seg på ny, som et ungt moralsk menneske som ikke makter å se en verden i forfall, og som bruker alle knep - selv forstillelsen - for å få vist det, er Kåre Conradi glimrende. Han har en naturlighet, en oppriktig innlevelse og et ujålete fargespekter i spillet som avføder en Hamlet man kan tro på og holde med.

Men hvorfor regissør Svein Sturla Hungnes lar samme skuespiller, Paul Ottar Haga, spille både gjenferdet og broren, kong Claudius, er en gåte. Hamlet er gjennom sine monologer en ganske meddelsom mann overfor publikum. At han ikke ville påpekt likheten mellom de to herrene, virker usannsynlig.

Uklar regi

Problemet med «Hamlet» i Trondheim er regien. Hungnes lar stykkets eksistensielle spørsmål komme som grøtete replikker

fra kulissene. «Spørsmålet er å være eller ikke være,» mumler Hamlet bak en gardin. Isteden har Hungnes satset på action og sceneeffekter, skjærende skrekkmusikk og badekar med Ofelia (Elisabeth Matheson) opp fra en luke i gulvet. Den første gangen ligger Ofelia i et skumbad omgitt av terner. Den andre i en pøl av blod. Ungdomsskolelærer Hungnes skal ha med seg hele klassen.

Man skal vokte seg vel for å bli for blasert når teatret ønsker å nå ungdommen. Men krever ungdomsappellen at kong Claudius (Paul Ottar Haga) og dronning Gertrude (Hildegunn Eggen) sminkes som vampyrer? Må Ofelia se ut som om hun kommer rett fra Hyperstate, må Shakespeares Helsingør slott likne en nattklubb i Transylvania, og må John Kristian Alsakers scenografi ende i lysbruer som knekker sammen og storparten av ensemblet havne i en svart massegrav for at ungdom skal ta inn over seg «Hamlet» i dag?

Kanskje. Når man tror at Shakespeare ikke har kraft nok i seg selv.