FLØRTING FORBUDT: Colin Farrell og Rachel Weisz trekkes mot hverandre i «The Lobster», Cannes-festivalens hittil rareste kjærlighetsfilm.
FLØRTING FORBUDT: Colin Farrell og Rachel Weisz trekkes mot hverandre i «The Lobster», Cannes-festivalens hittil rareste kjærlighetsfilm.Vis mer

Hamrende og klamrende

Kjærligheten har kommet til Cannes for å lage bråk.

Kommentar

CANNES (Dagbladet): I en pokeransiktet parallellverden blir single mennesker tvangsfraktet til et litt slitt hotell. Der har de 45 dager på seg til å finne en kjæreste. Hvis ikke, vil de bli forvandlet til et dyr de velger selv. Dit kommer David (Colin Farrell) etter skilsmissen. Dersom han skulle feile, vil han bli til en hummer, sier han, fordi de lever lenge og han er glad i havet.

Slik begynner «The Lobster», den hittil rareste og på sitt pussige vis mest inntagende av kjærlighetsfilmene som er vist i Cannes. Den greske regissøren Iorgos Lathinmos har fått som en slags spesialitet å konstruere filmverdener som ligner vår, men der helt andre lover gjelder. Slik klarer Lanthimos på sitt særegne vis å si noe generelt om kjærlighet, om lengselen etter den, kampen mot den, og presset på å finne en partner. Hotellgjestene prøver desperat å finne sammen med en annen, og snakker med forsert entusiasme om alt de har felles med den utkårede. Det går ikke så bra. Senere rømmer David, og havner i et hardnakket singelfellesskap der flørting straffes — og må skjule det han føler for en annen fredløs singleton (Rachel Weisz). Det går ikke så bra, det heller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I «Carol» fyker gnistene mellom den gifte Carol (Cate Blanchett) og den unge Therese (Rooney Mara), men det er USA og femtitall og forbudt mot mange ting. Det forbudte føler på sin side til nøling og forbehold, og lenge er Thereses beundring for Carol taus og prøvende. Den blir først og fremst uttrykt gjennom et sultent blikk som tar inn alle detaljer ved henne som står for alt som er sofistikert for fotografspiren Therese. Selv om det er ytre krefter og ikke indre som holder de to fra hverandre, er det som om dette også lenge gjør Carol mer mystisk for Therese, nesten mer av en opphøyd fantasiskapning, i enda større grad enn hva forelskelse alltid gjør.

Paret i franske «Mon Roi», spilt av Emmanuelle Bercot og Vincent Cassel, ødelegger for seg selv — på ytterst troverdig og medrivende vis. Hun er juristen som blir betatt av den karismatiske restauranteieren med en tradisjon for å feste hardt og gå ut med modeller. Han gir henne boblende komplimenter og får henne til å hyle av latter. Og nettopp at hun er så overgitt, så forgapt, gjør henne anspent og mistenksom, og redd for at kjæresten når som helst er på vei ut døren. Mistenksomheten er ikke grunnløs. Men man aner også hvordan nettopp hennes usikkerhet er med på å skyve ham vekk — samtidig som hun altfor lett kjøper bortforklaringene og unnskyldningene hans, fordi hun så gjerne vil at de skal være sanne.

Kanskje er det «Mon Roi» som skildrer den sterkeste, og farligste, kjærligheten, fordi den viser frem hvor mye man kan utholde for å beholde den man helst vil ha. De tre kjærlighetsfilmene i Cannes er humpete prosesser uten eventyrslutt, med mye frykt og mistro i seg. Mon tro om det ikke er derfor de sitter