Hamrer det inn

«Lilyhammer» er så platt og usubtil at hjernen skriker etter noe å jobbe med.

PÅ MED STRIKKEGENSEREN: «Lilyhammer» gjør til enhver tid de mest åpenbare og klisjéfylte valgene.
PÅ MED STRIKKEGENSEREN: «Lilyhammer» gjør til enhver tid de mest åpenbare og klisjéfylte valgene. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

TV: «Lilyhammer» er skyldig i langt verre spetakkel enn å snike inn litt bling på vegne av den lokale turistnæringen.

Dovenskap er en av de tradisjonelle dødssyndene, og grunnarbeidet bak den meget omtalte komiserien er skjemmet av utilgivelig latskap, preget av klokkertroen på at det å se en småkvapsete mafioso (Steve Van Zandt) frontkollidere inn i den norske koseligheten i seg selv er så fortærende morsomt at man ikke trenger å jobbe med replikker og situasjoner.

Van Zandts Johnny, sendt fra New York til Lillehammer som del av et vitnebeskyttelsesprogram, gjør det eneste som kreves av ham, og ser morskt vantro ut i møte med elbiler, jobbsøkerkurs og skøytedager på Mjøsa. Knapt noen ting som ytres nærmer seg noe som kan kalles vidd.

Blandingen av norsk og engelsk forblir ubekvem, og fører til en perlesnor av linjer som «Do you want to go for a beer, you know, fredagspils?», og «I'm a teacher, you know, norsklærer».

Klisjéfylt Regissør Simen Alsvik og manusforfatterne Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin gjør konsekvent de mest klisjéfylte og åpenbare valgene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer