Hamrer løs

Det er mer selvironi enn muskelkraft som redder dagen for «Thor».

FILM: Sett over kaffen, mor, vi har fått storfint besøk!

Det er selveste Hollywood som har tatt med seg sine stjerner og sine milliontindrende spesialeffekter og tatt turen til Norge - nærmere bestemt til Tønsberg, for anledningen omdiktet til fjellomkranset fjordbygd, der historien i blockbusteren «Thor» begynner.

Herfra etableres en lettvariant av det norrøne gudeuniverset, slik det ble gjenskapt av tegneseriegiganten Marvel på seksti-, sytti- og åttitallet, i tegneseriene som er utgangspunktet for filmen.

Las Vegas
Og så kan man jo bare forestille seg hva de gamle vikinger ville tenkt, de som så for seg at de etter døden skulle komme til en krigerborg der geitene hadde mjød i jurene, om de hadde entret Marvels og regissør Kenneth Branaghs Valhall og oppdaget at det er et gullsprayet, sci-fi-inspirert Las Vegas-hotell som Donald Trump ville vurdert som en anelse vulgært, der halvinteresserte guder står oppstilt i skumgummibrynjene sine og ser ut som om de er mer klare for å bli fotografert sammen med trinne turister enn å vokte verden mot sine dødsfiender isjotnene.

Produksjonsdesignet i «Thor» er rett ut redselsfullt, og scenene fra gudenes bolig, som her er tenkt som en planet snarere enn et tradisjonelt hinsidige, er filmens klart svakeste.

Det er her Tordenguden Thor (Chris Hemsworth) marsjerer rundt sammen med sine tre kampfeller, hvorav én er en tykkfallen fråtser, én har femi hårfrisyre og én er jente - bare for at ingen skal kunne overstråle tittelpersonen i markløftpumpet maskulinitet.

Lure Loke
Da blir det straks morsommere når Thor legger Valhall bak seg. Først drar han på et tankeløst tokt mot jotnene, et stunt som viser at Branagh klarer å lage kompetent action i isødet, selv om det må være lov å drømme om hva en voldspoet som Zack Snyder kunne fått ut av dette.

Deretter faller han til jorden, forvist av sin skuffede far Odin (Anthony Hopkins, på autopilot), og er så heldig å ramle ned foran bilen til den fnisende fysikeren Jane Foster (Natalie Portman, inntagende).

Som alltid med fortellinger basert på norrøn mytologi, er det den tvetydige Loke (Tom Hiddleston, knall), som er den mest fascinerende figuren. Her er han Thors nemesis og sjalu halvbror, en skygge som lyver lett og viker unna, og som kanskje har enda flere lag med motiver enn de tydeligste to.

Selvironi
Castingen er jevnt over frisk, utført med teft, og Chris Hemsworth utstråler akkurat passe mengde valpete virkelyst og trang til å yppe i et eventyr som ikke akkurat krever stor kunstnerisk rekkevidde. Både han og filmen som sådan er utpreget goofy, den er full av tull og tøys og Me-Tarzan-You-Jane-aktig selvironi.

Det kan godt hende dette vil være det mest omstridte ved «Thor»: At Branagh, med sin erfaring fra verbalt veldreide britiske komedier, tilsynelatende nekter å ta prosjektet for alvorlig, og fletter inn humor av det muntert overfladiske slaget overalt hvor det er plass og knapt nok det.

For denne anmelder er det nettopp denne lystigheten, som spes inn uten at det går utover fremdriften eller den familievennlige slåssingen, som gir «Thor» noe av den brautende sjarmen som også kjennetegner den bredbente branden i hovedrollen.