Som selskap har Hydro vært sett på som et sentralt element i framveksten av Norge som industrinasjon. På mange måter har Hydro vært selve glansnummeret i den tekniske og industrielle utviklingen, med en enestående evne til å ta inn over seg og mestre ny teknologi, skape nye muligheter og å gjennomføre omfattende omstillinger på en sosialt akseptabel måte. Hydro har framstått som et stjerneeksempel, ikke bare når det gjaldt samarbeid mellom privat og statlig kapital, men også når det gjaldt samarbeid mellom fagbevegelsen og ledelsen.

Ikke minst hadde Hydro gjennom mange år engasjert seg på bredere front, og i generaldirektør Aakvaags tid hadde selskapet langt på vei utviklet et fjerde bein innen næringsmiddelområdet i tillegg til gjødsel, aluminium, olje og gass. Hydro hadde, med andre ord, en umiskjennelig karakter av å være et industrilokomotiv hvor verdiskapning basert på industriell utvikling hadde prioritet framfor aksjekurs og utvikling av eierverdier. Men nå er dette i ferd med å bli historie. Nå framstår Hydro i stigende grad som forankret i, og til og med styrt av, det globaliserte finansielt orienterte kapitalmarkedet. I dette markedet er det ikke industriell utvikling og verdiskapning som står i sentrum, men utviklingen av eiernes verdier målt ved veksten i aksjekursen. Aksjekursen bestemmes som kjent i markedet, og markedet er i sterk grad påvirket av transaksjoner basert på forventninger, og på de store porteføljeforvalternes strategier.