Hamsun-adelen får så                   hatten passer

Er det livet eller verket som skal skildres? Jørgen Haugan gjør begge deler.

BOK: Litteraturforskeren Jørgen Haugan har skrevet en grundig og polemisk bok om Knut Hamsun. Fra første stund tar han et klart standpunkt, og han forfølger det med frisk sporsans.

Underveis i jakten på hemmeligheten rundt myten Hamsun, går han i klinsj med den ene Hamsun-forskeren etter den andre. Haugans mål er å velte argumentene for det han kaller Hamsun-apologien, altså serien av forsvarsskrifter som tar sikte på å redde dikteren Hamsun ut av den hengemyra politikeren ved samme navn havnet i etter 9. april 1940. Ifølge Haugan er det umulig å skille disse to rollene.

Forføreren

Men Haugan gjør mye mer enn dette. Han gjør noe så forfriskende som å skrive om liv og verk innenfor samme permer. Han forlater altså den typen forskerpuritanisme som går ut på å betrakte verket isolert fra livet. Han ønsker å belyse de psykologiske mekanismene som utløser kunsten. Med øynene åpne for de unike sidene ved Hamsuns dikterbegavelse, forsøker han dernest å utkryste de elementene i verket som peker direkte mot den politiske holdningen Hamsun endte opp med.

Dette blir det fascinerende lesning av. Haugan nyttiggjør seg både den biografiske og litterære Hamsun-forskningen på en kreativ måte.

Den overordnede teorien er at Hamsun skrev seg ut av det ene «personlige nederlaget» etter det andre gjennom sin geniale dikterbegavelse, helt fra «Den Gaadefulde» (1877), men særlig fra «Sult» (1890) og helt fram til «På gjengrodde stier» (1949), som er «en uforbederlig nazists selvforsvar». Haugan mener at aldri har Hamsun «tydeligere demonstrert modernismens litterære kvaliteter bedre». «På gjengrodde stier» er ei bok som kan «trylle bort det ubehagelige». Som Haugan skriver: «Nederlag vendt til seier. Det er motoren i Hamsuns bøker.»

Myten om onklene

Hamsun maktet ifølge Haugan med sin makeløse språksans å forføre sine lesere og dermed skjule sannheten, i verker som var modernistiske i den forstand at de «står løsrevet fra samfunnsmessig ansvarlighet» og er i pakt med Nietzsches nihilistiske holdning; «hinsides godt og ondt». Samtidig var Hamsun den første dikter som iscenesatte seg selv, nærmest som en moderne markedsfører, ved å gå konsekvent mot strømmen. Han visste hva som vakte oppsikt; helt fra han hamret løs på Ibsen i inspirerte foredrag, med sfinxen selv sittende på første benk.

Haugan stiller seg kritisk til den tallrike flokken av forskere som man kunne kalle Hamsun-adelen. Han spør for eksempel hvorfor Ingar Sletten Kolloen ikke benytter seg av Lars Frode Larsens nye forskningsresultater, særlig når det gjelder teorien om en «snill» og en «slem» onkel i dikterens barndom. Mye tyder på at dette bildet var mye mer komplisert enn tidligere antatt, at den slemme onkelen egentlig var snill og omvendt. Haugan er forundret over at Kolloen likevel lar hele utgangspunktet for sin biografi bygge på myten om den slemme onkelen.

Uten ironi

Dette er bare et av en rekke eksempler på kritiske og polemiske poenger i Haugans bok. Her får litteratene i tur og orden, særlig rekken av skribenter Haugan kaller «apologeter»; blant dem Nordahl Grieg, Sigurd Hoel, Harald og Edvard Beyer, Francis Bull, Arild Haaland, Harald Næss, Daniel Haakonsen, Rolf Nyboe Nettum, Thorkild Hansen, Hans Fredrik Dahl og kanskje mest inngående: Atle Kittang, i den høyt verdsatte boka «Luft, vann, ingenting».

Den ironiske distansen Kittang tillegger en «meningsskapende orden» hos Hamsun, mener Haugan har vært fraværende fra setning nummer to i romanen «Sult». Og hvorfor behandler ikke Kittang «På gjengrodde stier»?

Også den svenske trioen Per Olov Enquist, Jan Troell og Max von Sydow får sitt. Blant dem som derimot har vært på rett spor, ifølge Haugan, er Hans Heiberg, Alf Larsen og Aasmund Brynhildsen, samt deres etterfølgere John Langdal og Ståle Dingstad.

Forbrytere

«Hamsun er på forhånd definert som en dyp, selvreflekterende og klassisk dikter, og på dette grunnlaget er det utenkelig at han kan være nazist. Solgudens fall må derfor bortforklares,» skriver Haugan, som mener dette syndromet henger sammen med synet på diktningen som samfunnsnyttig, nasjonsbyggende, oppdragende og i utgangspunktet et redskap for gode og positive krefter.

Men dette var ikke Hamsuns ideologi. Han var en løgner og en forfører fra første stund, mener Haugan. Altså: Fallet ligger innbakt i verket. Det fins ikke noe skille. Hamsun kan ikke reddes, bare leses - med den ubehagelige sannheten som følgesvenn. Som Haugan uttrykker det:

«Tryggheten i lenestolen var passé. Det 20. århundret må venne seg til at store kunstnere kan være store forbrytere, de er ikke guder, men ganske alminnelige mennesker med jordiske tilbøyeligheter ... kunstnere kan være dummere eller langt mer avstumpet enn sine lesere og likevel skape bevegende kunst. Kunst er illusjonsskapt lyst og ikke moralske anvisninger.»

Et diskutabelt synspunkt? Selvsagt, men hva har vi Hamsun til om ikke å skape strid i avisspaltene? Med denne boka fortsetter herren til Nørholm å være vårt nasjonale stridseple nummer én. Kjør debatt!