Hamsun eller Undset?

Om våre to Nobelprisvinnere, Knut Hamsun og Sigrid Undset, strides de lærde den dag i dag. De to dikterne sto steilt imot hverandre på trettitallet, skjønt noe hadde de til felles. Begge tok sterk avstand fra det moderne industrialiserte samfunnet. Hamsun ergret seg over «arbeiderkrapylet». Undset fryktet for den enkeltes skjebne, redusert til et ubetydelig hjul i samfunnsmaskineriet. Og begge reagerte mot tidens naive fremskrittstro. Hamsun fremhevet verdiene i det gamle bondesamfunnet. Undset søkte tilbake til høymiddelalderen i Norge da Gudstroen gjennomsyret samfunet.

De to forfektet imidlertid et vidt forskjellig livssyn. Hamsun trodde på det unge, livskraftige, det som hadde «livets rett». Han lovpriste det nye Tyskland, en «ung stat», i motsetning til det gamle England med dets morkne demokrati. Undset på sin side var svoren anglofil, en varm forsvarer av demokratiske og kristenhumanistiske verdier. Dessverre gikk hennes innbitte kamp mot nazismen over i rent tyskerhat under Annen Verdenskrig. Det var hun ikke alene om. Hamsun sto heller ikke alene i sin tro på «den sterke mann», Hitler, Quisling, eller sin forherligelse av det «nordiske menneske». Velrenommerte forskere fremmet også her hjemme rasebiologiske teorier som får en til å grøsse i dag.

I sin samfunnsanalyse og kulturkamp var Undset (Europas lærdeste kvinne) atskillig bedre rustet enn Hamsun med sin omfattende viten på alle kulturlivets felter: arkeologi, folkeminnekunnskap, religionshistorie, idehistorie, litteraturkunnskap, psykologi og sosiologi. Enda så inderlig hennes diktning var betinget av norsk kulturmiljø, de sterkeste impulser fikk hun ikke fra moderne norsk åndsliv men fra England og Frankrike.

Ikke hos noen annen av den tids norske forfattere «møter vi et så fundamentalt oppgjør med den materialistiske livsoppfatning, en kulturkritikk så prinsipielt begrunnet» skriver hennes åndsfrende professor A.H. Winsnes.

I betraktning av den høye status Sigrid Undset fortsatt har i den engelskspråklige verden, virker nedvurderingen av hennes diktning blant en del norske litterater merkverdig. En bemerkning fra en professor i litteraturkunnskap ga en mulig forklaring. Han sa i et radioprogram 11.ds at middelalderen i Undsets romaner fremstår som «antiseptisk». Her var ingen råtne tenner osv.

Men hva med skildringen av pesten, brast det ut av hans motpart og siktet til den uhyggelig realistiske fremstillingen av svartedauen mot slutten av «Kristin Lavransdatter». Den formastelige tanke meldte seg da at verken han eller hans litterære meningsfeller kan ha lest mer av trilogien enn det første bindet og baserer seg på det. Men «Kransen» er jo bare opptakten, en forførerisk beretning om den romantiske kjærligheten slik den fremtrer i folkevisene, trubadurenes ballader, ridderromanene. Den romantiske kjærligheten som alt i begynnelsen av neste bind kræsjlander i hverdagen. I «Husfrue» møter vi den brutale virkeligheten. Eventyrprinsen blir avkledd og fremstår som en svak mann med lite hold i, sammenlignet med den jordnære Simon Andressøn. Simon har alle de gode egenskaper som Kristin verdsetter men er til gjengjeld blottet for Erlends erotiske tiltrekningskraft.

Scenen der Kristin føder sitt første barn er så grotesk at den har skremt vettet av mange unge jenter. Da Erlend går inn i fødekammeret, blir han møtt av «det rå og brustne vræl» til et dyr i pine. Den yndefulle, tekkelige Kristin krabber omkring på gulvet med tjafsete svettevått hår vrælende av smerte. Antiseptisk?

Med besk logikk viser Undset hvordan «elskovens ild» forkommer i hverdagen, blusser opp mot slutten av Husfrue, får et siste blaff i «Korset» før den slukner ut ved slutten av den andre bolken. Da ligger Kristin fremstups over sin husbonds lik, men selv i denne stund makter hun ikke å tilgi ham.

Romanen kunne sluttet her og vi ville hatt et realistisk storverk, men det er siste bolk av «Korset» (med samme navn) som hever trilogien til et religiøst verk på linje med Dostojevskijs «Brødrene Karamasov», Tolstojs «Oppstandelse» og Olav Duuns diktning. Det dreier seg om dualismen i menneskesinnet, mennesket som borger av de to verdener «åndens og kjødets», dømt til å leve i dem begge. På dødsleiet erkjenner Kristin at hun til tross for sitt «tunge, muldbundne sinn» likevel har vært en Guds tjenestekvinne «oftest en vrang og motvillig terne, men allikevel alltid i hans tjeneste».

I enkelte litterære kretser stiller man seg skeptisk til Undsets utsagn at «menneskenes hjerter forandres aldeles ikke i alle dage». Til tross for at Albert Einstein uttalte omtrent det samme: Da atomet ble splittet, ble alt forandret – uten menneskenes måte å tenke på. I vårt innerste er vi forblitt primitive vesener, steinaldermennesker utrustet med masseødeleggelsesvåpen. I likhet med Kristin Lavransdatter er vi i våre lidenskapers vold, fristet av primitivt begjær, hat og hevnlyst i like høy grad som våre formødre.