Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hamsun er ingen gåte

PAA GJENGRODDE STIER

(1949) er Knut Hamsuns siste bok, skrevet i selvforforsvar etter annen verdenskrig. Hamsuns skriveevne hadde ligget brakk siden Ringen sluttet i 1936. Selv fryktet han at kreativiteten var død. Men isolasjonen i forbindelse med rettsoppgjøret plasserte ham i den samme situasjonen som da han skrev Sult (1890), alene mot hele verden. Plutselig erfarte han at inspirasjonen vendte tilbake. Han skrev ned små ord på lapper og i løpet av kort tid hadde han fullført et selvbiografisk mesterverk som slo verden med forbauselse.

Paa gjengrodde Stier begynner med arrestasjonen av Hamsun i mai 1945 og slutter med Høyesteretts dom st. Hans 1948. Hva dommen går ut på, får vi aldri vite.

Hamsun iscenesetter seg selv som den ufarlige olding, litt klosset, litt naiv, litt lur, litt underfundig. Boken er full av små situasjoner, hvor man ser ham som et overskuddsmenneske blant de gamle på Landvik Gamlehjem, ikke mere avfeldig enn at han har bevart sansen for kvinnelig ynde og det å bli pustet på av en ung kvinne.

Vi føres tilbake til Hamsuns opphold i Amerika, det er også glimt fra Nordlandstiden og oppveksten hos den onde onkelen, der hovedpersonen står som det sympativekkende offer for omverdenens mishandling og uforstand. Her skildres et opprørende opphold på Psykiatrisk Klinikk, et anklagende brev til riksadvokaten og til slutt hans forsvarstale i retten i Grimstad, hvor han fremholder seg selv som «døv og uskyldig». Boken er bygget opp rapsodisk med en springende kronologi. Formålet er ikke å skildre et «Levnetsløp», men å plassere hovedpersonen i medynkvekkende situasjoner, skildret i en så hjertevarm stil og med en så bedårende hovedperson at leseren smelter og umulig kan forestille seg at denne sjarmerende oldingen noen sinne kan ha vært nazist.

HVA HVIS MAN NÅ

- kontrafaktisk - tenker seg at forfatteren hadde valgt en annen fortelletid? I stedet for å begynne med arrestasjonen i mai 1945, kunne han ha begynt med 9. april 1940. Boken kunne da ha inneholdt Hamsuns opprop til de norske soldater om å desertere: «kast børsa og gå hjem», brevet til Kong Haakon om å abdisere, uttalelsen om at norske offiserer burde «gått til kongen og hans regjering og påvist at de var idioter og forbrytere», hyllesten til tyske ubåter for deres torpedering av norske handelsskip, brevet til Goebbels med Nobelmedaljen og nekrologen over Hitler, «en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang».

En slik bok ville gjort Hamsun til en taper. Den boken Hamsun valgte å skrive, gjorde ham til en vinner. Ved å begynne fortellingen i 1945 slipper Hamsun å skulle forholde seg til hva han hadde sagt og gjort under krigen som landsforræder og nazistisk aktør. I stedet flyttes fokus fra aktivisten Hamsun til offeret Hamsun.

PAA GJENGRODDE STIER

utgjør et fascinerende høydepunkt innenfor modernistisk kunst. Det finnes ikke noe annet verk i norsk litteratur som har en så bedårende overflate av menneskelighet og varme, men som under overflaten rommer, ikke bare en landsforræder og nazist, men et menneske som intet vil angre, intet reflektere. Boken er skrevet av en forfatter som ikke har endret seg en tøddel siden krigen. Paa gjengrodde Stier er fascinerende forførelse i kunstnerisk form, men samtidig svindel og bedrag. I dette tilfellet tjener ikke kunsten erkjennelsen, men kamuflasjen. Hamsun vil ha leserne til å glemme. Han oppnådde hva han ville og fikk skapt så meget tvil om sin rolle under krigen at litteraturforskere nå i 50 har danset etter hans pipe og søkt å bortforklare eller unnskylde hans landsforræderi og nazisme. Med Paa gjengrodde Stier vant Hamsun annen verdenskrig. Noen eksempler:

PROFESSOR

Harald Beyer skrev Hamsun-avsnittet i Norsk Litteraturhistorie (1952) og holdningen bærer preg av den korte avstand til krigen: «Ved sin holdning i okkupasjonsårene er den gamle Hamsun blitt en tragisk skikkelse. En lidenskapelig individualist og en elsker av ånd sluttet seg til det mest åndsforlatte og mekaniske systemet verden har sett. Inntrykket av tragedie blir ikke mindre sterkt når en leser hans forsøk på 'forklaring' i På gjengrodde stier.» Harald Beyer ser med skepsis på Hamsuns «forklaring».

I den reviderte versjonen av Hamsun-kapitlet i litteraturhistorien fra 1970, skrevet sammen med sønnen, professor Edvard Beyer, har bildet endret seg. For hva handler Paa gjengrodde Stier om nå? Verket vurderes som «en makeløs bok om alderdommen selv», og blir ikke lenger målt opp mot krigen.

Neste skritt blir når forskerne gjør Hamsuns forsvar til sitt eget. Professor Harald Næss gjør seg i 1984 til talsmann for at Hamsun har vært utsatt for et justismord.

Atle Kittang tar ikke boken med i Luft, vind, ingenting (1984), fordi den hevdes å ligge «på hi sida av diktarlivet». Det stemmer ikke. Heller ikke at Hamsun ble forført inn i nazismen, fordi han var «dauv og halvblind».

Steinar Gimnes har også latt seg besnære av den fiktive selviscenesettelsen og tviler på at den virkelige Hamsun kan ha vært nazist. Fullstendig etter den oppskriften professor Daniel Haakonsen kom med en gang i 1960-årene: En dikter som skriver så vakkert som Hamsun kan ikke være et dårlig menneske.

I 1987 leser Arild Haaland Paa gjengrodde Stier som et kamuflert selvoppgjør med den fiktive Martins gudfryktige vandring som et bilde på «Knut Hamsuns anger, innrømmelse og bønn om tilgivelse». Så vidt er den apologetiske streben kommet at Hamsuns siste verk blir brakt til å utsi det motsatte av sitt innhold.

Selv Ingar Sletten Kolloen som fortjenstfullt dokumenterer i hvor høy grad Hamsun under krigen var nazistisk aktør, ligger tydelig under for dikterens forførelseskunster i Paa gjengrodde Stier, når han gjør Hamsun til et offer og et sannhetsvitne.

DENNE ENSARTEDE

rekken av lesninger er uttrykk for et norsk syndrom, et institusjonelt problem, som ikke bare gjelder Paa gjengrodde Stier , men selve forståelsen av Hamsun. Annen verdenskrig gjorde Hamsun til et norsk tabu. De fleste Hamsun-forskerne har forholdt seg til den unge Hamsun, så langt fra krigen som mulig. Den sene Hamsun er nærmest et tabula rasa. Det er blant annet derfor at det ikke er konsensus i Norge om noe så fundamentalt som Hamsuns egenart som dikter. Er Hamsun en modernistisk metadikter som for eksempel Atle Kittang sier, eller er han en realist i tradisjonen fra «de fire store» - med få modernistiske unntak - som Ståle Dingstad sier?

Det særlige ved den norske litterære institusjonen er at den presser dikterne opp i helteroller, de skal inngå i nasjonsbyggingsprosessen som oppbyggelige, reflekterte vise menn og kvinner. I motsetning til andre euroepiske land står den modernistiske tradisjonen ikke særlig grunnfestet i Norge. Hamsun ble forsøkt gjort til en nasjonsbygger etter Markens Grøde og Nobelprisen, men det var mer et uttrykk for ønsketenkning og Norsk Gyldendals markedsføring enn for realiteter.

HAMSUN FALLER UTENFOR

det norske drømmebildet av en dikter. Han står i hele sitt liv som en modernistisk dikter, grunnleggende løsrevet fra samfunnsmessig ansvarlighet, kun opptatt av sin egen anarkistiske skaperevne. Hamsuns nazisme under krigen betegner ikke et brudd, men ligger i forlengelse av forfatterskapets retning. Betingelsen for å bevare Hamsun som en stor dikter er å innse at han var en stor nazist. Hamsun er ingen helt, slett ingen helgen, temmelig usympatisk i mange henseender og politisk avstumpet. Hamsun er ingen gåte. Det er ikke Hamsun som er problemet i det norske Hamsun-problem. Det er nordmennenes forventninger til Hamsun som en helt, en klok dikter, som er problemet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media