Hamsun får svi

«Tørst - fremtidens forbrytelser» er i alle fall en utfordring å se på. Prosjektet er til dels totalt ubegripelig, dels noe likegyldig og dels vulgært. Det er tre noveller av Knut Hamsun som har fått gjennomgå.

Selv tittelen er, for å si det mildt, pussig og antakelig uhyre symbolsk. Forbrytelser er det sant nok flere av i disse tre novellefilmene, men de foregår i nåtid, og hva «tørst» angår burde de involverte helst tørste etter at filmene snarest går i glemmeboka.

Nå er det jo ikke prinsipielt galt å modernisere Hamsun på film, men han har opplagt vært for svær for både regissørene og deres medforfattere, som har kastet alle hans finstemte nyanser, antydninger og all hans vakre mystikk på båten. Han ville knapt ha likt disse plumpe framstillingene av seg selv.

Uforståelig

Dessuten er Hamsun forståelig, noe man ikke kan si om Maria Fuglevaag Warsinskis bidrag, «Hemmelig smerte», basert på novellen «Hemmelig ve.» Den handler om jeg-fortellerens møter med en fremmed over flere år og i flere byer. Warsinski og manusforfatter Hans Petter Blad lar det foregå i St. Petersburg og Oslo i våre dager og tramper ut i en spinnvill fabel om Vegard (Eindride Eidsvold), som smugler et ikon til Norge, fotfulgt av russeren Vladimir (Igor B. Skliar). Svært lite er til å forklare i denne usammenhengende, pretensiøse, tøvete filmen, som når sitt høydepunkt idet ikonet og Vegard plutselig viser seg å være radioaktive. Så kanskje er dette mest en sak for Bellona.

Karoline Frogner kommer bedre fra det i filmatiseringen av «En Ærkeskjelm.» Hamsuns historie er lett gjenkjennelig i hennes «Stjålet tid,» skrevet i samarbeid med Håvard Rem. De har ikke klart å bevare originalens stemning, dens følelse av menneskelig forvirring og plagethet, men de presenterer i hvert fall en fortelling om kynisme. Bjørn Sundquist spiller Andreas, en regissør som lager dokumentar om to søstre han har kjent i oppveksten og som faller for fristelsen til å utnytte elendighet i salgsøyemed.

Begjær på havna

Verre da med Nathilde Overrein Rapps «Amertume,» med manushjelp av Vigdis Hjorth og i hovedsak basert på novellen «Livets røst,» i mindre grad på «Kvindeseir». Antakelig. En skrekkelig affære om en ung kvinne (Alexia Stresi), hvis forbrytelse leder henne ut i voldsomt begjær. Begjæret får utløsning i havnebassenget ved Cannes, hvor det onaneres på det heftigste. Du verden. Jålete, en svulstig overtydelig kvinneklisjé og en hån mot Hamsuns poetiske, triste novelle.

Ingen er mot at unge regissører får trening i å lage film. Disse kvinnene har tidligere vist at de kan. Men denne typen øvelser i full offentlighet er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Og det koster altså millioner.

Regissørene Nathilde Overrein Rapp, Karoline Frogner og Maria Fuglevaag Warsinski.