Hamsun: Nazist på forhånd

Fortellingens krav går på bekostning av fordypning og analyse

BOK: Knut Hamsun, av mange regnet som den største romanforfatteren i det 20. århundret, utgjør et eventyrlig stoff for en biograf. Dessuten var han altså overbevist nazist og Hitler-tilhenger.

Likevel slukte og sluker lesere bøkene hans. Hvordan er det mulig?

Gamle teorier

Ingar Sletten Kolloen har underveis reklamert med funn av arkiver og nytt materiale. Disse løftene blir i liten grad innfridd.

Heller ikke når det gjelder å forklare Hamsuns handlinger bidrar bindet med nye argumenter, perspektiver og refleksjoner. Når det gjelder drøftingen av om også hans bøker også formidler anti-intellektualisme, demokratiforakt, rasisme, antisemittisme, vitalisme og autoritetstro - altså alt det Alf Larsen kalte nazisme på forhånd - slår Kolloen seg nesten, men heldigvis bare nesten, til ro med teorier som mange mener er gjendrevet.

Men Ingar Sletten Kolloen går lenger i sitt forsvar av Hamsun enn noen annen. I noen merkelige punkter som er hengt på til slutt, hevder han at Hamsun gjennom sine romanpersoners «rike kompleksitet» bidrar til å «bekjempe totalitære makters vulgarisering av menneskenes følelses- og tankeliv». Naturligvis er dette hinsides hva det er belegg for. I et annet av disse punktene hevder han imidlertid at det er mulig å spore forbindelseslinjer mellom nazismen og hans diktning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hjemmefronten

I dette andre bindet er det to historier som fortelles parallelt. Den ene kan kalles hjemmefronten og handler om familien. Her er det relasjonen mellom dikteren og hans hustru Marie som er bærebjelken. Den andre, utefronten, er den store verdens og politikkens område og handler om fascismens vekst og fall som dikteren følger på det store kartet hvor dikteren flytter tegnestifter og knappenåler.

I store deler av dette bindet - som omhandler åra fra 1926- 1952 - går det dårlig på begge disse frontene for Knut Hamsun. Av og til slynger frontene seg inn i hverandre og da spruter det virkelig av Kolloens fortelling, som for eksempel på side 364.

Noe av problemet med dette bindet er at Kolloen skriver best og har mest nytt stoff om det som har minst interesse, om familien, om forholdet til Marie. Hustruen så fram til at mannen skulle slutte å skrive, for når han skrev var han en tyrann. De to kunne ikke få det godt sammen før forfattergjerningen var fullført. Da skulle hun være den sterke og pleie ham. Det var hennes plan, men slik skulle det ikke gå. Kolloen tar fra leseren den deilige slutten hvor Marie og Knut gjenforenes etter fem års atskillelse like før hans død med replikken: «Du ble lenge Marie. I all den tiden du var borte, har jeg ikke hatt andre å snakke med enn Gud.» Her er han nådeløs og suveren: «Lite tyder på at dette er sant.»

Utefronten

Den største interessen knytter seg naturligvis ikke til det som er blitt en rehabilitering av Marie Hamsun.

I dette bindet er det politikken som står i sentrum. Var han en ekte og overbevist nazist? Inneholdt romanene hans også denne avskyelige ideologien?

Det er slike spørsmål en Hamsun-biografi er forventet å skulle svare på. Skjønt svare og svare. Forholdet mellom politikk og estetikk, mellom forfatterens verdensanskuelse og budskap og mening i romanene, er naturligvis et så vanskelig spørsmål å utrede at det lønner seg med noen forbehold.

Men siden Kolloen har valgt fortellingen, blir det lite rom for å drøfte dette spørsmålet, gi argumenter for og imot. Det har i grunnen ført til at på dette avgjørende punktet er boka et tilbakeskritt for eksempel i forhold til Robert Fergusons biografi fra 1988 og Ståle Dingstads bok fra i fjor, for bare å nevne et par. Hos Kolloen er det i virkeligheten er gammelt poetokratisk standpunkt som hevdes. Kunsten står over politikken, slik kunstneren står over borgeren. Når det gjelder forholdet til forlegger Harald Grieg og til psykiater Gabriel Langfeldt, to hovedrelasjoner på utefronten, har biografien lite nytt å by på.

Underholdning

Problemet med å velge den fortellende biografiens form er også at målet nødvendigvis blir å underholde. Leseren må ikke kjede seg. Dette har en utmerket side, all uvesentlig historisk pynt og ornamentikk er skåret bort. Det som ikke har relevans, tretter, men det gjør også at han heller ikke stopper opp og drøfter, der det burde ha vært gjort. Hele denne historien blir underholdning. Hos Kolloen blir det den gamle Hamsun som sitter i Ørneredet til Hitler og sier ham imot. «Vi gidder ikke lenger,» sier han - omtrent som en fiktiv skikkelse i en nettopp hamsunsk romanpastisj.

Her er det August leseren ser.

Boka er underholdende, men er dette underholdning?

Etter krigen ble det mobilisert en smule forsvar for Hamsuns famøse avisartikler; dette han skrev om å kaste børsa, om ubåtene som arbeidet dag og natt, endog Hitlers nekrolog. At dette skulle vært skrevet bare for mer effektivt å kunne gå i forbønn for fengslede og dødsdømte nordmenn hos Terboven, nei, det tror ikke Kolloen på heller.

Hva så da med diktningen, går den fri? Ifølge Kolloen er svaret klart og tydelig ja. Han går igjennom en del samtidige anmeldelser av «Ringen sluttet», alle frikjenner romanen fra forfatterens nazistiske politiske standpunkt.

Spyttet på

Deretter skal Kolloen skildre Marie Hamsuns lesning av romanen og mener hun må ha stoppet opp ved følgende avsnitt: «De skjønte ikke selv at de var motbydelige, men han holdt seg for næsen for dem. De var i den alder da de kønsligt hadde spillet op, de slog sig på religionen, velgjørenhet og politikk, de kaklet sammen men de verpet ikke mere, de prøvde å gale og lærte det ikke. De høner, de sørgelige høner i menneskeverdenen, hvad hadde de nu igjen å gjøre. Drive religion, velgjørenhet og politikk.»

Kolloen mener at Marie må ha følt seg spyttet på da hun leste dette avsnittet. Hva med Kolloen selv, føler ikke han seg krenket?

Nei, det er ikke lett å gjøre Hamsun anstendig. Nå er fortellingens metode også prøvd. Vær så god neste.

 Les intervju med Ingar Sletten Kolloen i Dagbladets Bokbilag i dagens avis.