Hamsun og de sakkyndige

Var den rettspsykiatriske erklæring et bestillingsverk fra den norske regjering for å slippe en rettssak mot sin mest kjente borger?spør Bjørn-Erik Kristiansen.

ETTER KRIGEN ble Knut Hamsun dømt til å betale den norske stat en bot for å ha vært medlem av NS. Den dommen som svei mest var diagnosen «varig svekkede sjelsevner» som han fikk av de psykiatriske sakkyndige. Etter rettsprosessen ga Knut Hamsun ut boka «Paa gjengrodde stier» som baserer seg på dagbok notater han skrev helt fra tvangsoppholdet ved Vindern psykiatriske klinikk høsten 1945. Boka var ferdig i 1948, men kom ut i 1949. Her tar Knut Hamsun et oppgjør med professor Gabriel Langfeldt; den ene av de to sakkyndige. For mange andre var det vanskelig å forstå at en dikter med varig svekkede sjelsevner kan skrive en bok med så høye litterære kvaliteter. Det ble debatt.

Sigurd Hoel gikk til angrep i Vinduet i 1952. Gabriel Langfeldt ble omtalt som en «en anerkjent ikke-genial psykiater». «Mannen med de varig svekkede sjelsevner er fremdeles vittigere enn andre når han gider. Hva stilens gratie angår har han fremdeles ingen konkurrent», skrev Sigurd Hoel.

Langfeldt lot seg provosere. I sitt tilsvar beskylder Langfeldt Hamsun for å lyve. I Hamsuns bok skildres en barberings scene der Langfeldt skal ha brølt til Hamsun. Langfeldt skriver (Langfeldts uthevelser) «Jeg var som vanlig rolig og vennlig mot Hamsun (jeg er aldri sint på pasienter),..Selvsagt kan det også være en mer eller mindre bevisst løgn som Hamsun her serverer, i likhet med så meget av det andre han skriver om meg i boken.»

LANGFELDT går til nytt angrep på sine kritikere, spesielt literatene og Hamsun to sønner, i Samtiden i 1958. Han forsvarer seg mot påstanden om Hamsun ikke kunne ha varig svekkede sjelsevner når han kunne skrive «Paa gjengrodde stier». «Derfor var det i og for seg ikke så eiendommelig at Hamsun med sin rutine kunne skrive en bok som «Paa gjengrodde stier» ni år etter den siste hjerneblødningen». Men Langfeldts påstand er gal. Hamsun begynte på sine dagbok notater som danner grunnlaget for boka, allerede i 1945; året etter hans siste hjerneblødningen i 1944 og tre år etter det første i 1942. Boka ble skrevet under observasjonstiden ved psykiatrisk klinikk og i perioden frem til dommen i Høyesterett i juni 1948. I de debattene Langfeldt deltar i benytter han ofte opplysninger fra sin egen rettspsykiatriske erklæring som han ikke ville offentliggjøre. Han skriver: «Selvom den rettspsykiatriske erklæring er et offentlig dokument har jeg ikke sett meg berettiget til å offentliggjøre den». Erklæringen blir først offentliggjort i 1978 - etter nye angrep; denne gang fra den danske Hamsun biografen Thorkild Hansen.

Langfeldts debattinnlegg viser en professor uten den nødvendige objektive avstand til personen Knut Hamsun. Trakk han sine konklusjoner kun på et strengt faglig grunnlag?

BEGREPET «varig svekkede sjelsevner» kom inn i norsk straffelov i 1929. I en artikkel i Årbok for Den rettsmedisinske kommisjon for 1945 definerer Langfeldt begrepet: «For det første må den psykiske anomali betegne en rett alvorlig sjelelig anomali, men dernest må det erindres at kun slike tilstander som erfaringsmessig kan antas å gi foranledning til kriminelle handlinger bør inngå i de rettspsykiatriske begreper». Som eksempler nevner han organiske hjerneskader, hjernesvulster, alkoholskader og «fremskredene former av alderdomssvekkelse». Begrepet «varig» defineres som «også lengre varig, motsatt flyktig». Etter at boka kom ut og angrepene kommer, justerer Langfeldt sin definisjon. I Vinduet i 1952 skriver han at «varig» ikke nødvendigvis må bety «stedsevarende» men kan være mindre enn ett år.

Var den rettspsykiatriske erklæring et bestillingsverk fra den norske regjering for å slippe en rettssak mot sin mest kjente borger? Spørsmålet har vært stilt. Langfeldt sin sønn Knut P. Langfeldt sa i et intervju i Dagbladet 10 september 1998 at han satt på et hemmelig regjeringsnotat som viste dette. Langfeldt skrev selv i en artikkel at: «...for Knut Hamsuns ettermæle og for Norge ville være det beste om det kunne bli helt klart at Knut Hamsun virkelig led av varig svekkede sjelsevner..» Var Gabriel Langfeldt uhildet og upåvirkelig av press utenfra?

DEN RETTSPSYKIATRISKE erklæring om Knut Hamsun er på 83 sider. De sakkyndige samtalte også med Hamsun sin familie, venner og bekjente, advokat og forlegger. Hamsuns barndom, ungdomsår, hans ekteskapelige forhold, hans litterære produksjon, karaktertrekk og politiske og nasjonale holdninger, blir belyst. Konklusjonene om varig svekkede sjelsevner baserer seg i hovedsak på Hamsuns affektlabilitet med sinne og strigråt og stadig fremskridende åreforkalking med hjerneblødning og afasi. Men det er svært interessant at de omfattende nevrologiske og psykologiske testene av Hamsun som også inngår i erklæringen, ikke på noe punkt støtter de sakkyndiges konklusjon. Ikke noe avvik ble funnet bortsett fra muskelskjelving i overarmen. Den psykologiske testen viste ingen tegn på redusert intellekt, nedsatt hukommelse eller begrepsforvirring. Erklæringen bryter også med de kvalitetskrav som ble satt til rettsmedisinske erklæringer. De skulle aldri være over 8-10 sider og de sakkyndige skulle resonnere medisinsk. Erklæringen var på 83 sider og inneholdt mange ikke-medisinske vurderinger. Et viktig moment i erklæringen er påstanden om at Hamsun allerede ved krigens begynnelse «utvilsomt» var «åreforkalket». Disse påstandene er ikke dokumentert. Det blir i erklæringen påstått at Hamsun hadde to hjerneblødninger; i april 1942 og i 1944. Hjerneblødningen i 1942 er veldokumentert og det foreligger legeerklæring. Hamsun falt om, men ble ikke innlagt sykehus. I etterkant fikk han afasi. Hjerneblødningen i 1944 er dokumentert. Hamsun fortalte selv at han falt om under vedhogst på Nørholmen, ble liggende, men kom seg i hus på egenhånd og hadde ingen men.

DEN RETTSMEDISINSKE kommisjon ble opprettet i 1929 for å påse at alle rettsmedisinske erklæringer holdt et faglig akseptabelt nivå.. Erklæringen om Hamsun ble behandlet i kommisjonen i april 1946, ikke i et eget møte, men ved at den ble sirkulert rundt til medlemmene. I kommisjonen satt det fem medlemmer hvorav to var psykiatere. Den ene var professor Langfeldt selv. Bare 3 av medlemmene har påtegnet saken; to har kvittert med 'Sett' og navn og dato. Den tredje som var psykiater, har en kommentar til en henvendelse som er kommet fra Riksadvokaten. Riksadvokaten syntes erklæringen hadde for mange betraktninger om litteratur og var for lite psykologiserende. Men den tredje sakkyndige konkluderer med «ingen forføyning». Habilitetsproblematikken rundt Langfeldt sitt verv som Kommisjonsmedlem er ikke tatt opp. Behandlingen av den rettspsykiatriske erklæringen om Knut Hamsun i Kommisjonen virker overfladisk og summarisk.

Den behandling Knut Hamsun fikk under tvangsoppholdet, manglende dokumentasjon om åreforkalking og hjerneblødning, manglende samsvar mellom nevrologiske og psykologiske tester og konklusjonen, uklarhet og uoverensstemmelser i tolkningen av begrepet «varig svekkede sjelsevner», habilitetsproblemer ved den rettsmedisinske kommisjons behandling av erklæringen, og manglende objektivitet og avstand hos observatør, tilsier etter min mening at den rettspsykiatriske erklæringen om Knut Hamsun bør opp til ny behandling i Den rettsmedisinske kommisjon. For å omskrive Gabriel Langfeldt sine ord: det vil være godt for Knut Hamsun sitt ettermæle og for Norge at en ny gjennomgang av den rettspsykiatriske erklæring blir foretatt. Femti år etter sin død fortjener Knut Hamsun det.