Hamsun og jødene

HAMSUN: I en for øvrig velorientert og interessant artikkel i Dagbladet 23.2. skriver Stian Bromark at Knut Hamsun «mislikte» og «foraktet» jøder. Det er ikke sikkert at det er helt riktig. Det som er riktig, er at Hamsun iblant kommer med nedsettende karakteristikker av jøder, liksom han kommer med nedsettende karakteristikker av sveitsere og engelskmenn og andre grupper. Dette er en både plagsom og provoserende side ved forfatterskapet. Men også på dette punkt er Hamsun-bildet sammensatt. I sitt forfatterskap har Hamsun en eneste jødisk skikkelse som blir portrettert nærmere, og det er «klokkejøden Papst» i August-trilogien.

Papst er en luring i forretninger, men det er også hovedpersonene Edevart og August. På det punkt oppfører Papst seg med andre ord som en helt vanlig nordmann. Og Papsts lurerier blir mer enn oppveid av hans gode sider: «I Karmsund for eksempel stod han en dag og gav bort for ingenting et meget dyrt sølvur til en gut som han neppe hadde set før, og da det blev stor forundring herover, forklarte Papst at gutten var av bra folk og hadde et godt hjerte. Også nord i landet visste folk å fortelle om lignende træk av Papst». Det adjektivet som konsekvent knyttes til Papst, er ikke «slu» eller «sleip», men «ærverdig».

Og da han dør, sies det da også om ham at «han efterlot sig ikke en eneste uven». Verre var altså ikke hans lurerier. Dette er med andre ord ikke et portrett som er preget av «forakt», men snarere preget av fascinasjon og beundring. Og dette skriver Hamsun i 1930, dvs. i ei tid da antisemittismen var ganske synlig i Norge og i norsk litteratur. På den bakgrunn kan man faktisk si at Hamsuns portrett av Papst er oppsiktsvekkende positivt. Dette fjerner ikke Hamsuns nedsettende kommentarer i boka «I Æventyrland», men det gjør bildet litt mer balansert.